— Jeg har arbeidet med dette prosjektet lenge, sier Anne J. Sæten og stiger omkring mellom hvite dyner i Bergen Museums tredje etasje. Formiddagslyset faller bløtt inn på store tekstflak og fargefoto av mennesker som sover.

I mange år har hun tatt bilde av sovende mennesker når hun har reist omkring i verden, i Kambodsja, i Paris, i Danmark. - Folk bare ligger åpent og sover, helt ubeskyttet. Som denne mannen her, for eksempel, sier hun og viser til et bilde av en mann på en steinbenk.

— Jeg tok bilde av ham fra alle kanter, men han bare sov og sov, og la ikke merke til noen ting.

Kunst og kunnskap

Anne J. Sæten er samfunnsviter og designer, en ikke så vanlig kombinasjon, og driver sitt eget firma. Hun har ingen tradisjonell kunstfaglig bakgrunn, men har for eksempel drevet med foto gjennom alle tider, som hun uttrykker det.

Til utstillingen «Kunsten å sove» har hun fått noe støtte, bl.a. fra Bergen kommune, men legger ikke skjul på at utstillingen også er et personlig økonomisk løft. Men hun er innstilt på å satse, for hun ønsker å skape seg en karriere som forskningsformidler, forteller hun. Og så håper hun at utstillingen etter hvert kan vises også i andre deler av landet.

— Det er så flott at dette er et bergensprosjekt, mener hun. Til denne utstillingen har Anne hatt kontakt med ulike fagmiljøer fra Universitetet i Bergen. Hun synes det er strålende at kapasiteter som kunsthistorikeren Gunnar Danbolt, religionsviter Yngvil Gilhus og litteraturviter Ellen Mortensen har stilt så villig opp og bidratt med tekster om drømmer. Spesialist i psykologi, Kristin Johannessen, ved Bjørgvin distriktspsykiatriske senter har også bidratt her.

Hjelp til å finne ut hva søvn er, har hun fått av psykolog Ståle Pallesen fra det store søvnforskningsmiljøet ved Universitetet i byen. På dynene rundt omkring kan en fordype seg i tekster som med store bokstaver forteller om søvn, søvnfaser, søvnproblemer og søvnsykdommer.

Videomareritt

«Når jeg legger meg til hvile

tretten engler om meg står ...»

leser vi på hjørnet av puten som ligger i en gammeldags hvit barneseng. På hodegjerdet kan vi se rester av klistremerker av den typen som ble overført ved at de først ble lagt i vann og deretter forsiktig skjøvet over på det som skulle pyntes. Nå er de nesten avskrapet. Hele Henrik Wergelands dikt om de tretten englene er vakkert sitert på putevaret. Nydelig nostalgisk.

Men rett bak sengen befinner det seg en ganske annen virkelighet. Her er en avdelingen for mareritt. Forlatt på en pute ligger en videoskjerm. Over skjermen flimrer marerittaktige scener, laget av Pål Øye, mannen som virkelig har fått norske filmgjengere til å skvette, i spillefilmen «Villmark». Så skremmende er kanskje ikke drømmefilmsekvensen han har laget her.

Anne J. Sæten har tenkt at utstillingen også skal kunne passe for barn. Vi kom ikke på å spørre om det var lov å sette seg på kubene med tekster fra Draumkvedet som sto omkring på gulvet. Men fristende må det være både for barn og voksne, å ta en liten drømmepause her i det vakre rommet på museet, og samtidig lytte til pianist Helge Lilletvedts musikk. Nyskrevet for anledningen. Men så er Lilletvedt også gift med utstilleren.