Denne rene, evigvarende og billige kraften skulle bli grunnlaget for den norske industrialiseringen. Mens de store industrinasjonene i Europa, England og Tyskland, var avhengig av kull for å drive industrien sin, var Norge i den gunstige situasjonen at kraften kom med lavtrykkene. På nytt og på nytt ble bassengene fylt med regnvann, i et evig kretsløp. Norge var i en utrolig gunstig situasjon.

Men først måtte kraftverkene bygges.

Begynnelsen av 1900-tallet ble den store utbyggingstiden i Norge. Tyssefaldene ble påbegynt i 1906. Nå er boken om disse 100 årene kommet i handelen. Her er det rikelig med bilder, også fra de første årene med anleggsarbeid. Når vi ser på disse må vi bare undre oss: Hvordan i all verden klarte de den enorme oppgaven med det utstyret de hadde den gangen?

Men det ble kraft av det. En million mennesker blir forsynt herfra i dag.

Ufattelig

Med feisel, bor og dynamitt, spett, stubbebryter og traller grov de ut fjellet, bygget demninger og kraftstasjon. De la rørgatene oppover stupbratte fjellet, uten dødsulykker. I regn og snø, i steikende sol jobbet de seg trutt frem mot målet, del for del.

Inni fjellet, i «stuffen», var temperaturen jevn hele året, men også alltid mørkt. Likevel var det noen som foretrakk det. De slapp å fryse om vinteren, og det var svalt om sommeren. Men det var trangt, dårlig luft og mye hodepine. Etter sprengningene løp de inn for å se hvordan det var gått. Da trakk de inn dynamittgass og steinstøv. Det knaste mellom tennene, fortalte en av dem. Etter mange år kom problemene: Lungesykdommen silikose.

I 1911 skulle de ta fatt på tredje byggetrinn. Da skulle en vanntunnel på 3,5 kilometer bores og sprenges ut av fjellet. 100.000 digre steinblokker hogges og bearbeides.

I 1918 var den siste dammen ferdig. Vannet var temmet. Året før kom konsesjonslovene på plass, og hjemfallsretten på 60 år.

Klasseskille

Tyssefaldene leverte strøm til fabrikkene i Tyssedal og Odda, «Nitriden», «Karbiden» og «Zinken». Med fabrikkene ble det skapt helt nye samfunn. I Tyssedal kom det en brakkeby med 17 brakker, skilt fra andre boliger med høye gjerder. På solsiden bodde ingeniørene, de drakk pjolter og konjakk, de andre måtte klare seg med heimebrent og heimelaga øl. Her var nordmenn, svensker og fagarbeidere fra utenlandske leverandører.

Stundom dukket det opp gauker på anlegget. De solgte sprit og arbeidsklær. Det var særlig et kvinnfolk, en dundre av en dame som var gift med en spirrevipp som hun banket opp. Hun hadde to tenner i kjeften, spiste snus, spilte poker og bannet som en hedensk svenske. Det hendte hun drakk seg drit full på sitt eget brennevin.

«Brennevinet fulgte anleggene. Hva ellers skulle de ta seg til der inne? Anleggsfolkene var ikke kommet til verken Skjeggedal eller Tyssedal for å beundre naturen. De var kommet for å temme den, dels for å slåss mot den. De bannet seg gjennom meterhøy snø, knekket lus og ble bitt av lopper. Ikke en protokoll i verden forteller hvor ofte de fikk sjansen til å skifte underbukser eller sokker», skriver forfatterne Jan Gravdal og Vidar Våde.