Rosegrenden er ikke oppkalt etter rosebuskene i de små hagene. Den har navn etter skipper Frederik Rose som i 1828 fikk oppført et hus her (og som ifølge kildene var farfar til sangeren og kabaretartisten Einar Rose.)

Roses hus har gitt navn til grenden — men har adresse Sandviksveien 16. Og tvers over gaten, litt lenger oppe i dagens nr. 21, skjenket to generasjoner madam Felle øl.

Det kan virke noe bakvendt, sett fra sentrum, at Sandviksveien ligger utenfor Nye Sandviksveien. Men det skyldes at Sandviken kom først. Den lå der med sin vei eller gate, men skulle man til eller fra byen, måtte det skje via Stølen og Ladegården. Etter statlig vedtak om en vei fra Mariakirken til Åsane begynte arbeidet med en ny gate i 1869 - og vi fikk Nye Sandviksveien.

Bygslede grender

Sandvikens historie har vi fortalt før, men vi kan repetere at den opprinnelig hørte inn under Bergens domsmyndighet, ble skilt ut som privateiendom på 1500-tallet og ble på midten av 1600-tallet overtatt av familien Garmann (som har sin gate i Rosegrenden). Garmannslekten satt på Store Sandviken gård i 200 år og sørget for sin egen regulering av området, med sjøhus, reperbaner og lyststeder — og med bygslede boligområder som Rosegrenden, Festergrenden, Fjæregrenden, Pyttergrenden og Grensegrenden.

Disse grendene ligger alle ved eller i nærheten av Sandviksveiens sørligste del, en av de mer sjarmerende. For gaten er lang, den går, via krysning av andre gater, helt ut til Nyhavn, og den er ikke like sjarmerende hele veien.

Dør i andre etasje

Men den begynner godt, med Sandviken brannstasjon fra 1903 og en liten pussighet i nr. 7 på andre siden av gaten. Der står en dørportal i dag nokså formålsløs på etasjen over den høye grunnmuren, men den har fått stå.

Dette var opprinnelig et såkalt Mesterhus som man kalte hovedhusene ved byens reperbaner, bygget til Jacob Grungs reperbane i 1803.

Lenger ute i Sandviksveien, der den bøyer av til Måseskjæret, ligger et annet Mesterhus som har sin reperbane, anlagt på 1600-tallet, i behold. Mesterhuset ble bygd om i 1806 av reipslager Christopher Stoltz og er fortsatt vakkert og representativt.

Snop og smørblomster

Den gang signaturen hadde besteforeldre i Sandviken, mener vi å huske at det lå en liten tobakks— og snopebutikk i det lille trehuset ved siden av brannstasjonen. Og en slags isbar i hjørnehuset ved Søndre Allmenning - som for øvrig er byens nordligste. Det ble planlagt en allmenning til lenger nord, men den kom aldri.

Så vidt vi husker, var det blant annet postkontor og slakterforretning i gatebiten mellom Søndre Allmenning og bensinstasjonen. Og de første smørblomstene fant vi i den bratte bakken like ved gatekrysset opp til Amalie Skrams vei. Kanskje de fortsatt har plass til å tyte opp der? Det var forresten en spennende bakke med små, gamle hus.

Verre var det lenger ute. Der kom Sing Sing. Nei, ikke en avlegger av det kjente fengselet i USA, men en boligblokk. Ikke akkurat så stor og stygg etter dagens målestokk, men antakelig må den ha syntes grim for bergenserne (og sandviksfolk) den gang. Vi er ikke sikker, men det må jo ha vært årsaken til det folkelige oppnavnet på blokken. Før Singsing ligger et atskillig smukkere hus, den såkalte Møllersalen oppå den høye muren. Navnet kommer ikke av mølledrift (selv om der var nok av møller i Sandviken) — dette er et gammelt tracteursted som blant en av sine eiere hadde feldbereder Johan Müller. Derav navnet. Huset er trolig fra første halvdel av 1700-tallet og ble drevet som serveringssted fra 1790 til ca. 1900. Vi burde kunne ha avsluttet denne vandringen i Sandviksveien ved Store Sandviken gårds hovedbygning som lå på dagens nr. 209. Men det kan vi ikke - huset som var oppført før 1740, ble revet i 1972.

SJARM: På tross av mye trafikk har Sandviksveien fortsatt sine sjarmerende biter med rester av den gamle trebebyggelse. Skipper Roses hus er det andre i rekken til venstre.
Foto: Arne Nilsen