Gunnar Staalesen

«Ja, her krysser du gaten med livet i hendene og hjertet i halsen hver gang,» sa jeg. «Engang sto det en trafikkonstabel midt i krysset her, og dirigerte trafikken med svingende kølle. Nå er det bare Holberg'en som står her, og han har ikke sagt stort på to hundre og femti år.»

«Men hvor kommer de fra, alle disse bilene?» spurte hun. «Og hvor skal de hen?»

STRANDKAIEN er byens pulsåre. Der kan du kjenne den på pulsen, om den ennå står oppreist eller ligger nede for telling. Få steder banker trafikken heftigere, er eksosen tettere eller lydnivået høyere enn her, tett ved byens hjerte. For den har hjertet i halsen, den også. Den har hatt det der lenge.

Studerer man et fotografi fra samme sted, tatt for hundre år siden, er det en helt annen by man ser. Torgallmenningen er bred og brolagt. De første trikkeskinnene er lagt ned, men det er ennå langt mellom sporvognene. Foran børsbygningen står hestedrosjene oppstilt. En drager passerer med en håndkjerre, en bondemann fra Fana med hesten spent for.

Det er satt opp lyktestolper i den gamle by, og de første telefonledningene krysser allmenningen, men det er lenge til det blir behov for trafikklys. På begge sider av allmenningen vender 1800-tallsfasadene ut mot gaten. Ennå ligger Zuckermanns magasin og Christian Michelsen-huset mellom Strandgaten og det som senere fikk navnet Harbitzhjørnet.

Der Strandkaien ble anlagt etter bybrannen i 1916, ligger lagerbodene tett i tett, på stolper ut i sjøkanten. Så er det som om bildet brått krøller seg sammen. Den dramatiske natten mellom 15. og 16. januar 1916 ble det lagt i aske og ruiner, alt sammen. Opp av ruinene vokste en ny by, med Strandkaien som hovedpulsåre mellom Torget og Muren.

DA TEGNEREN FRA SUNNMØRE hadde kommet seg velberget over gatekrysset, stilte hun seg opp med ryggen til Strandkaien. Hun rettet blikket mot den gamle husrekken mot Vågsalmenning, med sine individualistisk utførte fasader, fra Fana Sparebanks nydesignede hjørne mot Torget til det blåmalte hjørnehuset mot Nedre Korskirkeallmenning, der Vaagen Restaurant engang lå, nå med en eksotisk bar i de samme lokalene.

Med blikket fanget hun inn den nye Fløibanen i steil stigning mot øverste stasjon. Hun så Skansen brannstasjon, der hun hadde tatt oppstilling dagen før, byens gamle basar og det innerste av Bryggen, en bydel hun ennå ikke hadde utforsket. Over Torget svevde måkene, som hvite korssting mot den blygrå himmelen.

Hektisk krysset bergenserne gaten. Så lenge hun sto der, ble ingen av dem påkjørt. Men hun hadde hjertet i halsen på deres vegne, opptil flere ganger.

Da hun var ferdig, sa jeg til henne: «Bli med bort dit, til Strandkaien 2. Jeg kjenner en som har kontor der oppe, i fjerde etasje, med utsikt utover.»

Men da vi kom opp i annen etasje, stengte en gitterport trappeoppgangen.

Hun så spørrende på meg.

Jeg sa: «Han må ha flyttet.»

«Hvor hen da, tror du?»

«Jeg aner ikke.»

«Hvem er det?»

«En fyr jeg har kjent noen år. Det er ikke så farlig. Han dukker nok opp igjen, når jeg minst aner det.»

Vi gikk inn på Ervingen i stedet og tok oss en kopp kaffe. Det klirret svakt i asjetten hver gang lyset borte ved Torget skiftet til grønt. Men det var ikke farlig. Det var bare Åsgårdsreien som dro forbi, med gassen i bånn og blikket rettet stivt mot neste trafikklys, ved Fortunen.

Illustrasjon: Inger K. Giskeødegård