Gunnar Danbolt er seksjonsleder ved det som i dag heter Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, og det holder nå til i deler av Sydnesplass 13 som er finurlig ombygget og innredet til ymse akademiske kontorformål.

Den mangfoldige professor, omviser, reiseleder, folkeopplyser og forfatter har naturlig nok hatt mange kontorer i sine enda flere år som ansatt ved Universitetet i Bergen. Etter opphold i Roma og magistergraden i kunsthistorie ble han ansatt som hjelpelærer i 1963 og fortsatte som vitenskapelig assistent, universitetslektor og dosent til han ble professor i 1984.

Utsikt til Ulriken

Men det var disse sladrespeilene. Det har seg slik at Danbolt for inntil et halvt år siden hadde et hjørnekontor på Sydnesplass, med utsikt til Ulriken. Men så har det seg også slik at den gode professor etter hvert knapt fikk plass på grunn av bøker — han måtte ha et større kontor. Det ble dagens kvadratmeter med to vinduer mot Sandviksfløyen.

— Da var jeg imidlertid blitt vant til å beskue Ulriken. Og Sandviksfløyen gir ikke det samme løft. (Sandviksboere få ha ham unnskyldt. red. anm. )

Akademikeren har også praktisk sans. Speil i høydeformat ble montert i vinduskarmene, og nå kan han sitte ved sin pult og i det ene speilet se Fløyen og Fløirestauranten, i det andre Ulriken.

Professoren på veggen

— Det var en gang det var snakk om at med den akademiske tittel fulgte et visst antall vinduer?

— Det var da HF-bygget var nytt. Professorer skulle ha fire vinduer og sofa, dosenter skulle ha tre vinduer og universitetslektorer to. Det er det slutt på for lenge siden. Nå heter det bare at alle skal ha minimum 13 kvadratmeter.

Hvor mange Danbolt har, vet vi ikke, Men de er trivelig møblert. Begge langveggene er dekket med bøker - faglitteratur i alle varianter, reisehåndbøker og litteraturvitenskap. På kortveggene henger bilder - fra blad av en håndskrevet bønnebok fra 1400-tallet til en tegning av hans bror Audun, fotografier av klassiske skulpturer, professoren selv «kamuflert» i et grafisk arbeid av Borgny Svalastog, og et maleri av den svenske samtidskunstneren John Wipp.

— Ingen liker det. Jeg har vent meg til det.

Familiepute

I vinduene står keramikk av Erik Pløen og glass av Benny Motzfeldt, og tekannen med kopp ser ut som et stykke brukskunst. Hvilket det for så vidt også er siden begge deler stadig er i bruk. Laget av Elisa Helland-Hansen som familien Danbolt har stor sans for og flere arbeider av.

Familien er for øvrig også representert på kontoret. Konen Hjørdis gikk over fra skoleverket til kunsthåndverket for et par år siden, og i den blå kundestolen ligger en stor pute i gressgrønn fløyel med sort tekstiltrykk. Etter et bilde familiens yngste sønn - også kunsthistoriker - tok av Guggenheim-museet i Bilbao.

Om ikke professortittelen lenger kvalifiserer til sofa, har i hvert fall Danbolt en. Nøytralt treverk og lerretshvite puter med bord foran, egeninnkjøpt på Ikea. På bordet står et stort, blått glassfat med hilsen fra Hadeland en gang.

Usystematisk inspirasjon

— Er det meget av dette du har tatt med deg fra kontor til kontor og som du må ha?

— Å ja, delvis. Jeg må kjenne meg igjen fra kontor til kontor.

Det det hele tiden er blitt mer av, er bøker. Han har et visst system - for eksempel er stablene på pulten bøker han holder på med.

— Dessuten har jeg ikke plass andre steder.

Derimot har han ikke system i de tre lysbildeskapene. Der ligger middelalderkirker og de gamle grekere side om side med franske impresjonister, kubister og art nouveau-interiører.

— Jeg vil ikke ha system. Slik det er nå, får jeg så mange gode ideer og kombinasjoner når jeg skal lete frem noe fra disse skapene. Men lysbildene viker for dataalderens teknikk - og den må ha system.

Det er morsommere på kontoret hos Gunnar Danbolt.

KONTORET: Blir det flere bøker nå - og det blir det sikkert - må Gunnar Danbolt begynne å bruke gulvet som stablingsplass.<p/>FOTO: KNUT STRAND
USYSTEMATISK: Tre lysbildeskap inneholder alle kunsthistoriens epoker og varianter, men ikke i system. Det har sin gode grunn.<P/>FOTO: KNUT STRAND