ELI ROSKA

— Huff, så mosegrodd det var blitt her! Erna Amalie Fester Roska (75) er på gamle tomter. Det er over 50 år siden hun på lett skjelvende ben besteg marmortrappene for første gang.

På Bryggen i Bergen var en eldre bror velkomstkomité, og skulle geleide henne til reisens mål. Byen var stor og fremmed, og det var med øyne som tinntallerkener Erna Amalie for første gang passerte Fisketorget, videre Strandgaten over Klosteret og ned til Laksevåg-fergen på Sukkerhusbryggen.

På andre siden fikk de øye på eventyrslottet på toppen av en gressbakke.

Der lå det, skinnende hvitt og festlig med livlige gavler og tårn. De gikk inn gjennom den hvitmalte porten, og stod utenfor den svære hoveddøren. Det runget som skulle de ha dradd i en kirkeklokke.

«Bare en enkelt bygning gir os nu det fulstændige indtryk av bergensk rokoko i dens fulde utfoldelse. Det er herregaa r den Damsgaard litt utenfor byen».....«og alt i alt har man indtryk av, at vi her for en gangs skyld staar overfor et arkite k tonisk verk, hvor den smaaborgerlige forsigtighet ikke har faat raade....». (E. Lexow 1930). - Jeg var himmelfallen. Plutselig gikk døren opp, og en nydelig, velstelt dame med tillitvekkende utstråling åpenbarte seg. Jeg likte umiddelbart det jeg så.

Måpende ble Erna Amalie geleidet gjennom Blåsalen og inn i dagligstuen. Der ventet to småtrippende jenter.

— Lille Karen på to, tre år slo sine lubne små armer rundt den nye daddaen og ønsket meg velkommen. Da senket Erna Amalie skuldrene og kjente at hun var kommet hjem. Det ble begynnelsen til et livslangt vennskap.

Erna Amalie vender tilbake

Denne gangen er hun ankommet i bil. Vi har parkert på baksiden av bygget, og nærmer oss med andakt. Bakken er dekket av knasende høstløv.

— Her gikk jeg og bar melkespann så armene føltes mange meter, ler hun og peker. Rouen-endene kvekker.

— I min tid var her karpedam. Vi myser inn i bakgården gjennom en port med sprinkler.

— På venstre side ligger portnerboligen, her var jo gårdsdrift. Rett frem lå hovedkjøkkenet.

«Bortsett fra dørene mot nord og øst, som ble fornyet i 1797, står kjøkkenet i dag med innredningen inntakt fra 1770.» (Foreningen til Norske Fortidsminne s merkers bevaring, Årbok).

Minner har boret seg fast i hukommelsen; noen kjærere enn andre. Som at «slottsherren» selv, Constantin Janson, Conn blant venner, til tider kom tuslende ut på kjøkkenet og hjalp med oppvasken.

— Det var så koselig. Han var en mann av få ord, men når han først sa noe, kunne en veie det på gullvekt.

Hun beveger blikket rundt i bakgården. Øynene har fått liv, kinnene er røde. Trykker nesen mellom sprinklene.

Hage med sus

På «kortsiden» av bygget møter vi nye hindringer. Nok en port å presse nesen mot. Innenfor er hagen.

«Til en lystgård med respekt for seg selv hører også en hage. Damsgårds øst- og vesthage, eller «Herrens have» og «Fruens have», er begge anlagt etter t i dens arkitektoniske krav.» (Bergen, Bmf). Vi myser inn i «herrens have». Skimter roser og barlindpyramider. På en portsøyle henger en plakett: « Året grø n ne park 1999». - Det så jo ikke slik ut da jeg bodde her. Da var hagen forsømt.

Hagen vi myser inn i var anlagt etter barokkens prinsipper, og fremstår i dag slik den var på slutten av 1700-tallet.

— Her finner du ikke rhododendron. Den arten er for ny, opplyser Trond Indahl, konservator ved Vestlandske Kunstindustrimuseum. De to hagene øst og vest for bygningen er begrenset av murer, oppført for å beskytte de dyrkede arealene mot beitende dyr.

Den nakne sannhet

«I rom er skillet mellom Torgalmenni n gen og Damsgård tre kilometer, i tid et gap på flere hundre år. Når du står inne på den brosteinsbelagte gårdsplassen er du midt i rokokkoen.» (Bergen, Byen mellom fjellene).

Vi har tuslet oss rundt og frem til forsiden. Full av forventning tripper fruen avgårde for å ta Hovedgården i øyesyn.

- Navneskiltet er her ennå! Fantastisk! Vi stikker hodene sammen og smugkikker inn i gangen gjennom postluken.

— Her er møbler fremdeles! Hmm, kanskje det er Jansons gamle spaserstokk som henger der oppe på veggen?

«De siste års grundige bygningsark e ologiske undersøkelser viser at bygni n gen er usedvanlig lite forandret siden 1770-80-årent.» (FtNFMB, Årbok 1989).

Kongen - en kjær venn

Daværende kong Olav var en kjær husvenn. Han og Constantin hadde i sin tid gått sammen på krigsskolen, og innledet da et livslangt vennskap. Når Olav var i Bergen måtte han alltid innom familien Janson. Dette skulle det imidlertid ikke snakkes høyt om, da han ønsket å komme som venn og ikke som konge.

-Til høyre ligger Blåsalen, til venstre frøken Jansons gemakker. I en av hennes saler sto juletreet, alltid til mai neste år!

Det fortelles med tindrende øyne. Om lysekroner, dekorerte speil, rokokkomøblement, gamle stikk og majestetiske portrett. - Jeg ble invitert inn i familiens midte, og spiste alle måltider med dem.

— For ikke å snakke om lørdagskosen i dagligstuen, med kaffe av beste sort, kake og lørdagssigarett. Jeg følte meg veldig hjemme.

Erna Amalie er et overflødighetshorn av minner og anekdoter. Hun forteller at familien Jansons økonomi slett ikke sto i stil med residensen. Krigen tok knekken på familiens levebrød, ferskfiskeksport.

— I det grønne huset til venstre der borte jobbet Constantin. Han måtte ta seg arbeid på et kommunalt kontor, og inntekten var deretter.

Erna Amalies barn

Skribenten må her innrømme at hun er Erna Amalies eneste barn. Og ikke helt uten egne minner - fra tidlig barndom og penere kaffeslabberaser på et eventyrslott. Der damene spiste småkaker, nippet til syltynt porselen og røkte Salem. Men der selskapet ikke var finere enn at en jente kunne krabbe under bordet og studere rare sko. Som regel ble jeg visstnok slept sovende frem, og fraktet hjem.

Som nær familie

Ettermiddagen siger på. Erna Amalie skuer utover Byfjorden, og inn i fortiden.

— Fra første stund føltes det som om vi skulle ha vært nær familie. Da jeg nygift flyttet inn i nytt hus, var Judith og Conn våre første gjester.

Da Erna Amalie noen år etter at hun hadde sluttet i husposten var i Bergen på 25 årsdagen, gikk flagget til topps på Damsgård Hovedgård.

— Det var som å komme hjem, sier hun stille.

GAMLE TOMTER: Fra 1947 arbeidet Erna Amalie Fester Roska hos familien Janson på staselige Damsgård Hovedgård. Nå har hun vært tilbake på gamle tomter.<p/>FOTO: KNUT STRAND