Klassen fikk i oppdrag å skrive reise— og fritidsstoff som ble brukt i annonsebilag med navnene «Sjømat for alle», «Ut på tur» og «Ferie og reise».

— Vi trodde vi skulle produsere artikler til journalistiske bilag, og reagerte da vi fant ut hva det virkelig var, sier varatillitsvalgt for klassen, Aase Marie Dahle (40).

— Kilder, vinkling og alt ble servert på forhånd, så det var ren bestillingsjournalistikk. Jeg fikk blant annet beskjed om å skrive en artikkel om en av annonsørene, slik at vedkommende skulle få redaksjonell PR i tillegg til annonsen, sier klassevenninnen Trine Rønneberg (22).

Oppdragene var i utgangspunktet ubetalte, men studentene fikk etter hvert forhandlet frem et felleshonorar på 5000 kroner.

Faglærer ved journalistutdanningen, Rolf Hordnes, har ikke betenkeligheter med at studentene utfører denne typen oppdrag.

— I utgangspunktet har vi ikke hatt innsigelser mot å bruke Media Bergen. Vi synes det er viktig at studentene lærer å jobbe på oppdrag fra en kunde, men det er klart at stoffet studentene produserer skal være journalistisk motivert. Likevel må kunden få lov til å komme med innvendinger når det gjelder vinkling og kilder.

— Studentene selv hevder de bedrev ren bestillingsjournalistikk?

— En del av stoffet kan man godt kalle bestillingsjournalistikk. Vi gjør dette for at studentene skal få en bred plattform å stå på. En god del av studentene kommer sannsynligvis til å jobbe i informasjonsavdelinger i fremtiden. Så i utgangspunktet har vi ingen skrupler med dette, siden vi skal lære studentene å være profesjonelle.

Hordnes tilbakeviser at studentene ikke visste hva de gikk med på.

— Vi hadde et møte i forkant av prosjektet, der vi informerte klart og tydelig om hva som skulle skje. At noen studenter ikke fikk med seg at vi jobbet på vegne av en kunde, får stå for deres egen regning, sier Hordnes.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, som også underviser i kildekritikk, stiller seg kritisk til at studentene måtte produsere PR-stoff.

— Dette høres både underlig og kritikkverdig ut, særlig siden det synes å være obligatorisk. Slikt hører ikke hjemme i en seriøs journalistutdanning. Men dette behøver likevel ikke å bety at undervisningen som helhet er dårlig, sier Øy.