Lørdag skrev Bergens Tidende om hvordan det hadde gått med 82 barnevernsbarn som trengte fosterhjem i 2010. Et av dem var det nå 12 år gamle barnevernsbarnet Nila som siden den gang har flyttet fem ganger på to år.

Elin og Øyvind var fosterforeldrene hennes i en periode på litt over tre måneder. De ønsker ikke å stå frem med fullt navn og bilde av hensyn til sitt nåvær­ende og sitt tidligere fosterbarn.- Hun var så redd. Hun var så fryktelig redd. Hun hadde nærmest panikk.

Slik beskriver de tidligere fosterforeldrene sitt første møte med Nila. Hun var ti år da hun flyttet inn hos familien etter å ha bodd på et privat barneverns­tiltak. Dette etter at hun selv hadde varslet om overgrep og vold i hjemmet.

-Jeg tror hun følte at vi hadde stjålet henne fra foreldrene. Det var ikke et godt utgangspunkt, forteller de.

Fikk ikke komme nær

Elin og Øyvind hadde lenge ønsket seg et fosterbarn. De ønsket å være en trygg havn for et barn som ikke hadde det så godt. Det var tøft å oppleve at de ikke fikk slippe inn på Nila, selv om de så gjerne ville, men det var for mange hull der. En for tung bagasje.

-  Jeg fikk bare klemme henne to ganger. Den ene gangen var da hun hadde hatt mareritt. Den andre gangen da hun fikk en sykkel, minnes Elin.

Nila var sint og frustrert. Hun hadde ofte mareritt og et svært dårlig selvbilde. Familien prøvde å fortelle henne hvor flott hun var, men det ville hun ikke tro.Ukene ble intense og en berg— og dalbane av følelser. Høydepunktet ble Nilas 11-årsdag. Da inviterte hun alle jentene i klassen til fest.

- Hun hadde aldri feiret bursdagen sin før, og strålte gjennom hele dagen, forteller de tidligere fosterforeldrene.

Et nederlag

Til tross for gode øyeblikk, fant Nila seg aldri til rette i den nye familien. Hun begynte med kraftig verbal utagering som gikk over til fysisk utagering.

En dag toppet det seg. Etter en natt hvor hun var både i fare for seg selv og omgivelsene, ble det bestemt at hun trengte andre rammer enn det fosterhjemmet kunne tilby.

Det føltes som et nederlag, særlig for fostermor Elin.

- Jeg var sint og visste ikke om det var riktig avgjørelse. Jeg ville tåle støyten og komme meg igjennom det som var vanskelig. Likevel ser jeg i ettertid at det nok var et riktig valg, sier hun.

De følte at Nila trengte mer nøytrale rammer, og at en institusjon ville fungere bedre.

- Hun klarte ikke å ta imot vår kjærlighet. Vi kom nok for nær innpå henne, og det var noe i forhold til det som nok gjorde henne utrygg. Den plassen som hennes foreldre skulle hatt, ble tatt av oss og hun følte seg revet vekk fra foreldrene sine, for­teller Elin.

De synes det er svært uheldig at mange barn opplever å bli flyttet mye. Likevel forstår de hvorfor det skjer.

- Vi må huske på at dette ikke er helt vanlige barn. De har tung bagasje og mye vondt med seg. Det er ikke alltid det fungerer, og det er ikke alltid at et fosterhjem er det beste for barnet, mener Øyvind.

Ville ikke forsvinne

Etter at Nila flyttet inn på institusjon, følte de tidligere fosterforeldrene at hun falt mer på plass.

- Hun vokste mye gjennom oppholdet sitt der, og ble mer voksen. Hun er en veldig skjønn jente, sier tidligere fosterfar Øyvind.

Hun kom fremdeles hyppig på besøk. Hun spiste middag hos dem og dro på fotballtrening like ved.

- Da hadde vi det alltid fint sammen, og hun var alltid så glad når hun kom på besøk, forteller de.

Beholdt kontakten

Flere ganger ba hun om unnskyldning fordi hun følte hun hadde vært slem. Men hun var aldri slem, bare redd, sier Elin.

Det var aldri aktuelt å kutte kontakten med Nila. Og fremdeles står det en rekke bilder av henne i stuen til familien.

- Vi ønsker at hun skal føle at det er en sammenheng i livet hennes. Hun har flyttet mye, og vi ville ikke være nok en ting som bare forsvant i et «poff». Vi er jo så glade i henne, forteller de.

Etter å ha blitt akuttplassert på et barnehjem, deretter på akuttsenter og så på et barnehjem i Bergen er Nila nå til­bake hos sin biologiske familie etter vedtak i Fylkesnemnda. Elin og Øyvind tror at det er til det beste for henne.

Ønsker tett oppfølging

- Det er der hun hører hjemme, og familien hennes har fått mye hjelp og har det bedre nå. Vi ser på Nila at hun har det greit, sier de. Elin og Øyvind har nå fått et nytt fosterbarn i hus. Han har bodd hos dem i et år, og det fungerer svært godt.

De tror det viktigste for fosterfamilier og deres fosterbarn er å få tett oppfølging og tilbud om besøkshjem og støttekontakt.

- Noen ganger føler man seg veldig alene, og da er det viktig at det er noen der man kan kontakte raskt, sier de.

Da Nila fikk vite at et nytt barn hadde flyttet inn på hennes gamle rom, ble hun bekymret.

- Hun spurte meg hvor hennes plass var i hjertet mitt. Da svarte jeg at jeg har plass til mange i hjertet mitt og at det har hun og, sier Elin.

Navnet Nila er et fiktivt navn.

VANSKELIG: Elin og Øyvind følte det var et nederlag å måtte si fra seg sitt fosterbarn, men forstår hvorfor noen barnevernsbarn dessverre må flytte ofte. – Det er vanskelig for dem å finne tilhørighet på en ny plass, særlig hvis de ikke lar noen komme nær dem, sier de. Deres tidligere fosterbarn Nila har flyttet 5 ganger på to år. Familien følger fremdeles opp Nila, selv om hun har flyttet ut.
SILJE KATRINE ROBINSON