Agurktid, kombinert med en treffende historie om den lille lokalbefolkningen mot den store staten, la grunnlaget for fjorårets fjerde største sak i norske medier, mastemotstanden i Hardanger. I en ny rapport har forskere fra SINTEF og Cedren gått gjennom hele saksforløpet for å kartlegge hvordan saken utviklet seg. De gikk gjennom både offisiell dokumentasjon og uttalelser fra aktørene i media.

Protestfokus

— Når det gjelder hvordan aktørene er representert i mediene er motstanderne i klar overvekt, sier medieviter Jens Jacob Kielland Haug ved SINTEF Energi, som har vært med å utforme rapporten.

— Spesielt når det gjelder sommeren 2010 er det mye fokus på sivil ulydighet og protestmarsjer.

Mens mediene dekket Hardangersaken med moderat interesse frem til vedtaket i juli 2010, var det det enorme trykket over en kort periode i sommermånedene som løftet saken til en av de aller mest omtalte i fjor.

— Saken har mange av karakteristikkene som kjennetegner en god mediesak. Men det er overraskende å se hvor voldsomt trykket blir i denne korte perioden på sommeren, i forhold til i den fem årene før. Mediedebatten i denne perioden er i stor grad frakoblet fra debatten i den offisielle prosessen i forkant, sier Kielland Haug.

— Vi ser at tilhengerne av luftspennet har vært svært mye mindre aktive; kraftselskapene har ikke markert seg nevneverdig, og andre som i ettertid har snakket varmere om utbyggingen, Zero og Bellona, har vært så å si helt fraværende.

«Monstermastene»

Ordet «monstermast» var også et viktig element for å drive saken i mediene.

— Det oppsummerer hele motstandernes sak i et enkelt, tabloid ord, sier Kielland Haug.

— Mediene adopterte dermed vokabularet til motstanderne, og det er fortsatt i bruk. Det at de benyttet seg av kjendiser og visuelle virkemidler bidro også til å fange medienes interesse.

Bergens Tidende er en av avisene som har skrevet mest om Hardangersaken. Konstituert sjefredaktør Gard Steiro synes mediehusets dekning har vært grundig.

- Engasjerte ikke Oslo-mediene

— Vi har hatt som målsetting å belyse argumenter både for og mot, og det mener jeg BT i stor grad har gjort, sier Steiro.

— Men det er et tankekors at BT og til en viss grad TV 2 lenge var alene om å dekke denne saken, og at en sak av så stor viktighet for Vestlandet tilsynelatende ikke engasjerer Oslomediene før det virkelig smeller, sier Steiro.

Han synes det er naturlig at det har vært en overvekt av saker som problematiserer utbyggingen.

— Det er snakk om en irreversibel utbygging som har stor betydning for Vestlandet. Men det har også vært viktig for oss at Statnett har kommet skikkelig til orde, og det mener jeg de har gjort, sier Steiro.

- Er det noe du mener BT burde gjort annerledes?

— En ting vi justerte underveis, var bruken av ordet «monstermaster». Det var et retorisk grep fra motstanderne, og det tok vi konsekvensen av og fjernet, sier Steiro.

Han understreker at BT aldri har tatt stilling til master eller sjøkabel på lederplass, men har ment at spørsmålet bør utredes grundig.

— Det som har vært viktig er å undersøke beslutningsgrunnlaget. Det er vår plikt og rolle å etterprøve de argumentene Statnett og Olje- og energidepartementet kom med, og det har preget journalistikken vår. Hvis det oppfattes som at vi er kritiske til mastene, er det helt greit. Det har aldri vært et mål å ha 100 prosent balanse for og mot, sier Steiro.

- Ikke kritikkverdig

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, synes ikke det er kritikkverdig at mastemotstanderne var i klar overvekt i mediebildet.

— Det er kanskje ikke så underlig, og det er i og for seg ikke noe kritikkverdig i det dersom motstanderne har vært mest aktive og holdt demonstrasjoner og skrevet innlegg, sier Øy.

Han har ikke reagert på medienes dekning av Hardangersaken, og vil heller ikke kritisere bruken av ordet «monstermaster».

— At det er kritikkverdig kan jeg ikke begripe. Det er åpenbart et ord som vant stort gehør, men jeg har ikke noe å si på det, sier Øy.