SELV HAR MARY REKLEV INGEN anelse om hvor mange ekteskap som er blitt oppløst etter at hun i en mannsalder har skaffet ektefeller av begge kjønn bevis for at de er blitt bedratt. Skilsmisser i kjølvannet av hennes spaning, plager uansett ikke Mary. Hennes oppdrag har alltid vært å få frem sannheten.

Først nå, i løpet av de siste ukene, har den skarpe iakttakeren og privatetterforskeren oppdaget hele bygårder i nabolaget som er forsvunnet, mange år etter at bygningene ble revet. I årevis har jobben krevd henne fullt og helt, hun har rett og slett ikke hatt tid og overskudd til å følge med i forandringene i hovedstadens bybilde. Men for fjorten dager siden pensjonerte Mary seg fra jobben som privat etterforsker i Oslo Private Etterforskningsbyrå. Hennes kompanjong de tre siste årene har overtatt byrået som Mary drev sammen med sin mann siden 1965. Og for første gang på lenge har Mary tid. Til å gjøre akkurat det hun har lyst til.

I april fyller Mary Reklev 75 år. Akkurat det er litt vanskelig å forstå når du opplever henne på nært hold. Når du har sett damen bykse opp av stolen, svinge seg elegant rundt på høye hæler og løpe raskt over parketten for å nå telefonen som kimer i værelset ved siden av.

HUN GIFTET SEG MED SIN ANDRE ektemann da hun var 38 år. Gunnar Reklev var tidligere politimann, og sammen tok paret private etterforskningsoppdrag for klienter landet rundt. Førti år gammel ble Mary mor for første og eneste gang. Datteren Maria var med foreldrene på jobb helt siden hun var baby. Hun var det perfekte cover. Ingen hadde fantasi til å tro at en småbarnsfamilie på tur egentlig var to private etterforskere på spaningsoppdrag.

En gang skygget den lille familien en nybakt ektemann på tur til Telemark. Oppdragsgiveren var konen, hun hadde fått mistanke om at ikke alt var som det skulle da mannen ikke engang var hjemme på bryllupsnatten. To, tre dager etter bryllupet tok han ut på bryllupsreise med en stand-in for konen. En alt annet enn naturlig blondine med kyllingknær og hvite spikerlår. Det oppdaget Mary fra sin utkikkspost da brudgommen tok med seg reisefølget sitt i baksetet på bilen for en hyrdestund.

— Konen hans fikk annullert ekteskapet da hun fikk rapporten vår, forteller Mary.

HJERTELIG OG BEGEISTRET har hun ønsket oss velkommen en kald formiddag i februar. Det er fyr på peisen i stuen der Mary har dekket på til lunsj. Hun serverer varme rundstykker, hjemmelaget appelsinmarmelade, oster og kaffe. I den lyse, lekre leiligheten er det høyt under taket, ryddig og rent. Mary orker ikke skitt og rot. Hun har en fortid som tannlegesøster og er vant til at alt skal være på stell.

— Hun er som en fotomodell, konstaterer fotografen mens Mary er ute et lite ærend. Jeg nikker. Fotograferingen er akkurat unnagjort. Naturlig og selvsikker har Mary posert. Hun er vakker og slank. Pen på håret og i tøyet. Glimt i øynene, hun ler ofte og spontant.

— Den syltetøykrukken fikk jeg av noen helere i Bergen, sier Mary lattermild og peker på en blomstrete krukke som står på bordet. Hun forteller en sann røverhistorie. Om den gangen hun og mannen skulle oppspore noen verdifulle frimerker som var blitt stjålet fra en skipsreder i Bergen. Da måtte Mary troppe opp hos en gjeng helere som lot seg sjarmere av privatdetektiven.

— Jeg flørtet i vei, de nusset meg på kinnet og da jeg kommenterte den pene krukken som sto på en hylle med spiker i, sa en av karene at «du kan få 'an du!» Jeg var så stolt da jeg kom til politiet med en sekk kirkesølv som var blitt stjålet i Lom, dessverre var både døpefonten og krus blitt slått i stykker, sier Mary.

FØRSTE GANG HUN MØTTE ektemannen Gunnar var om bord på båten «Bergensfjord» på vei hjem fra et opphold i Amerika. Mary var 29 år og gift, Gunnar var offiser og politivakt om bord. Også han var gift.

— Jeg ble voldsomt forelsket i ham, men vi var begge gift, så vi innledet ikke noe forhold. Senere traff jeg ham tilfeldigvis to ganger i Oslo. Noen år senere, da jeg hadde separert meg fra min første mann, møttes vi igjen noen dager før jeg skulle flytte til Sverige. Vi giftet oss etter å ha kjent hverandre bare i fjorten dager, forteller Mary og smiler ved tanken.

Avgjørelsen om å la seg skille fra sin første mann, brukte hun mange år på å gjennomføre. Skilsmisse den gangen var ensbetydende med skam, derfor ble hun i sitt første ekteskap i fjorten år. Selv om Mary og mannen hadde vokst fra hverandre lenge før bruddet.

— Du kan ikke vegre deg mot å bli forelsket selv om du er gift, men det å sette i gang et intimt forhold til en annen, er langt over min terskel. Løgnen og bedraget, det er det som driver den andre til vanvidd. Mange er utro med god grunn. Det er en del kjerringer som verken vasker seg eller kler seg pent etter noen år, eller prøver å være all right overfor mannen. De gir rett og slett blanke. Og det er mange gubber som subber rundt og blir feite, kanskje pusser de ikke tennene lenger en gang, da er det ikke rart at den andre er utro, understreker Mary.

Å VÆRE PRIVAT ETTERFORSKER når du samtidig er utrolig mørkredd, er ikke bare spøk. Det vet Mary alt om. Det er ikke bare på film at privatdetektiver venter ute i mørke portrom eller i parkerte bilder. Men mye var annerledes før. Folk var ærlige og ikke så redde. De svarte gjerne når de ble spurt av en privat etterforsker om hva som hadde skjedd.

En gang skygget Mary en mann i Bergen som hadde en svært høy stilling. Han bodde i et flott hus i byen, men den stakkars konen fikk verken bruke stekeovn, vaskemaskin eller varmeovn uten mannens samtykke. I et forferdelig regnvær fulgte Mary etter ham til en konsert i Grieghallen, der han hadde stevnemøte med en kvinne.

— Konen hans ble heldigvis skilt fra ham, hun var en skjønn dame som også hadde barn. Det var noen som sa at han lignet på Gregory Peck, men jeg syntes bare at han var en usmakelig fyr med psykopatiske trekk. Tre ganger var jeg i Bergen for å følge etter ham, forteller Mary.

MEN IKKE ALLE SOM hun har spanet på, har vært utro. En gang fikk hun et oppdrag fra en ung, fortvilet småbarnsmor. Hennes unge mann gikk hjemmefra og var borte sent og tidlig uten å fortelle hva han skulle. Konen fryktet at han var utro, men mannen jobbet overtid for å få råd til å overraske henne med en ekstra fin julegave.

— Han kunne vel ha sagt til henne at han jobbet overtid, han orket jo ingenting lenger, ikke rart hun var redd, sier privatetterforskeren. Hun har opplevd mange pussige episoder gjennom et langt arbeidsliv i buskene. En gang Mary og mannen skulle skygge en fyr som konen mistenkte var utro, klarte ikke Mary å få lest koffertlappene til konebedrageren og hans elskerinne da paret skulle reise fra flyplassen på Fornebu.

TIL SLUTT BLE MARY SÅ DESPERAT at hun hoppet opp på bagasjebåndet. På vei ut gjennom koffertluken fikk hun seg noen smell i fjeset av flapsene som hang ned foran luken. Stuerne ble naturlig nok temmelig overrasket da de fikk øye på fruen på samlebåndet, men de hjalp henne med å finne frem koffertene hun etterlyste. Raskt rev Mary av adresselappene, og dermed hadde ektemannen Gunnar en lett jobb med å finne paret da han tok neste fly etter dem til Syden.

— Min manns erfaring fra politiet var helt avgjørende for at vi kunne drive privat etterforskningsbyrå. Han har lært meg alt jeg kan om spaning og etterforskning. Vi samarbeidet alltid, en av oss ventet ute i bilen mens den andre foretok undersøkelser. En gang tilbrakte jeg to uker sammen med en kvinne på Tenerife, mens jeg utga meg for å være en annen. Oppdraget fra mannen hennes var å finne ut hvorvidt konen hadde psykiske problemer eller ikke. Min sympati gikk til henne, jeg følte meg som en forræder. Det er en jobb jeg ikke ville ha gjort i dag, sier Mary.

HUN SYNES DET ER VEMODIG at hun har mistet så mange illusjoner i løpet av sitt lange yrkesliv. Mange ganger har Mary ønsket seg tilbake til den tiden da hun var mer naiv og ikke forsto dybden av situasjoner og opplevelser. Ofte opplever hun at omgivelsene tror hun har levd et glamorøst og spennende liv.

— Å være privat etterforsker er et ensomt yrke. Mannen min, som jeg var så vanvittig glad i, fikk en sykdom som gjorde at jeg mistet ham bit for bit. Til slutt satt han i rullestol, han hadde mistet bokstavene og blikket hans var forandret. I sin fortvilelse fant han en annen kvinne som også satt i rullestol. Jeg forsto ikke ordentlig at han hadde en annen, før han bad om skilsmisse. Jeg vet at han aldri hadde gjort dette mot meg, hvis han ikke var blitt syk. Samtidig var det så smertefullt for meg at så mange fordømte ham. At de glemte alt han hadde gjort for alle andre. Du må ha en større tilgivelse når det er sykdom med i bildet, sier Mary med blanke øyne.

DA HUN VAR 71 ÅR , ble Mary skilt. To måneder etter at skilsmissen var innvilget, døde mannen hennes. Mary og datteren tok hånd om begravelsen. Men etterpå tok det et år før Mary klarte å besøke graven.

Hun føler hun lever så rolig og samtidig intenst etter at hun begynte å bli gammel. Kreftoperasjonen hun gjennomgikk for ti år siden, har gjort at hun setter større pris på livet enn før. At hun føler seg rikere. Tre ganger i uken trener Mary på helsestudio for å holde helsen ved like.

— Jeg har vært en flørt hele mitt liv. Når jeg flørter, føler jeg at jeg lever.

SPIONEN: Mary Reklev har tilbrakt store deler av yrkeslivet med å skygge utro menn og kvinner. FOTO: HÅVARD BJELLAND