Under den smale hyllen går fjellveggen loddrett åtte-ti meter ned i Tyrifjorden.

—  Vi klamret oss fast i busker og røtter, mens grus og steiner rundt oss raste ned i vannet. Det var så liten plass at vi måtte ligge oppå hverandre. Hadde vi falt ned ville vi slått oss i hjel, forteller de to 17-åringene fra Odda.

Bare et falleferdig gjerde skiller Kjærlighetsstien fra stupene på vestsiden av øyen. Her flyktet mange av ungdommene da Anders Behring Breivik begynte massakren på leirdeltakerne.Flere ble drept på stien. Noen søkte tilflukt i hulene nede i vannkanten. Berge og Olsen klatret over gjerdet og gjemte seg i klippeveggen sammen med tre gutter.

-  Vi satt sammenkrøket og var helt stille, mens vi hørte folk skrike rundt oss. De skrek av smerte, ikke fordi de var redde, forklarer Berge.

- ** Kjente kruttlukt**

Etter hvert kom lyden av skuddsalver nærmere.

—  Vi hørte skyting rett over oss, og kjente lukten av krutt. Vi så tomhylsene falle over kanten. En gutt som var skutt i kneet låi vannet under oss. Han skrek og skrek, og så ble det stille. Jeg kikket bort på stien, og så ryggen på gjerningsmannen, sier hun.

Da lyden av skudd ble fjernere, sprang alle ut på stien for å finne et nytt skjulested.

— Det lå rundt ti stykker på stien, og jeg sa til dem at de ikke kunne bli liggende der, at de måtte finne seg et gjemmested. Da jeg så litt nærmere etter, skjønte jeg at alle var drept, sier Olsen.

To visne roser festet til det rustne nettinggjerdet er det eneste som vitner om tragedien. Alle andre blomster og personlige hilsener som pårørende har lagt ut til minne om sine kjære, er fjernet før pressen fikk slippe til på øyen.

Flere av dem som fortsatte flukten nedover Kjærlighetsstien, prøvde å gjemme seg ved pumpehuset i vannkanten. Også der ble mange drept. Berge og Olsen fant i stedet et nytt gjemmested i fjellveggen.

— Vi krøp sammen, og lå delvis oppå hverandre. Jeg lå med halve kroppen ute i regnet. Vi hørte lyden av folk som svømte bort. Én sa «jeg kjenner deg ikke, men jeg er glad i deg likevel». De støttet og oppmuntret hverandre. Akkurat da angret jeg på at ikke vi også svømte ut, sier Berge.

Ventetiden ble lang for de to jentene på fjellhyllen.

- Jeg prøvde å sove, men klarte det ikke. Jeg tenkte at enten blir jeg vekket av politiet, eller så våkner jeg ikke i det hele tatt, sier Olsen.

Gjemte seg for helikopteret

Selv etter at gjerningsmannen var pågrepet, og flere båter kom til for å hjelpe, følte de seg ikke trygge.

- Vi trodde det var folk i båtene som skulle ta oss. Vi gjemte oss for helikopteret også. Vi visste ingenting om hva som skjedde. Båtene begynte å kjøre tett inntil land, og folk ropte at han var tatt. Jeg fikk også en tekstmelding fra mamma om pågripelsen, men vi var redde for at det var flere gjerningsmenn. Vi stolte ikke på noen, sier Berge.

De to jentene har vært tilbake på øyen i etterkant.

- Det var veldig spesielt å være der igjen. Den dagen var det sol og fint vær, mens det var grått og trist og regnet 22. juli, sier Berge.

I ettertid er de glade for at de ikke prøvde å svømme over til fastlandet, selv om skjulestedet deres var langt fra trygt.

- Jeg fikk sjokk da jeg kom tilbake og så hvor bratt det var der vi gjemte oss. Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å unngå å falle rett i fjæresteinene, sier Olsen.

OVERLEVDE: Marte Olsen.