En god middag. Et juletre.

Ønskelisten til Maria Bobocel er litt enklere enn vi er vant til.

— At vi har nok mat. At barna mine kan lære seg norsk. At vi kan få jobb her.

ET ISKALDT GUFS trekker forbi på hjørnet av Strandgaten, rusker i julepynten som henger mellom husene. Maria Bobocel sitter der med et pappkrus, inntullet i et sjal og en stor, brun dunjakke.

— Denne jakken fikk jeg i går. En dame kom og ga den til meg. Folk er snille her, sier Bobocel (39).

Kvinnen fra Crayova i Romania har vært i Norge i tre måneder. Hun håper å gjøre Bergen til sitt nye hjem.

— Mannen min har reist her i tre år for å spille trekkspill på gaten. Han står rett der borte, sier Maria og peker på tvers av krysset.

Bruddstykker av julesanger flyter fra trekkspillet over biler og julegaveshoppere til Marias hjørne.

I høst bestemte familien at resten skulle følge etter far. Nå går yngstegutten Nicolaie (7) på Nygård skole for å lære seg norsk, mens eldstesønnen Marian (21) selger magasinet "Folk er folk".

— Vi vil integreres her. Vi vil ha jobb og bli en del av det norske samfunnet. Men vi må begynne her, på gaten. Her må vi sitte en stund før vi kan få det bedre, sier Maria.

- Hvilken jobb vil du ha?

— Jeg vil ha hva som helst.

FAMILIEN HAR VÆRT heldig og funnet seg en leilighet hos en rumensk dame. De har det enkelt, og foreløpig konsentrerer de seg om å skaffe nok penger til mat, sier Maria.

— Det jeg ønsker meg mest til jul er at vi skal ha nok å spise, at ingen skal gå sultne, sier hun.

Svin med kålrulletter er tradisjonell julemat i Romania. Kanskje blir det en råd for litt feiring for Bobocel-familien, mener Maria. Men ikke før 1. juledag. De vil sitte på gaten helt frem til nordmennene begynner å ta på seg finstasen på julaften, Maria med pappkruset, mannen med trekkspillet.

— Vi må være her også julaften. Vi har ikke noe valg, men det er greit. Det går fint. Så får vi se med julen. Det blir slik gud velger det for oss.

I DE LANGE DAGENE på fortauet flyr tankene både bakover og fremover, til livet slik det har vært i Romania, og livet slik hun håper det skal bli i Norge. Det var ikke mye de reiste fra. Ingenting, sier Maria.

Noen ganger blir føttene så kalde at det ikke er så lett å tenke på noe annet.

— Noen ser på meg litt rart. Men det er også mange som smiler, og er hyggelige, sier Bobocel.

Hun tenker mest på den yngste sønnen, som allerede har blitt flink i norsk.

— Han liker svømming og fotball, sier Maria.

Noen ganger snakker han om vennene sine i Romania, og savner hjemstedet. Men livet i Norge er bedre, uansett.

— Alt er bedre her, sier Bobocel.

JULEGATEN: Maria Bobocel har kommet til Norge med familien. Hun håper at familien en dag kan reise seg fra gaten, og bli en del av samfunnet som haster forbi.