SØNDAGSGJEST JILL LOGA

Jill Loga er forsker ved Rokkansenteret

MAN BEVEGER seg inn i et minebelagt landskap hvis man gjør et utall mennesker om til en politisk gruppe, lager en forenklet fremstilling av deres verdier for så å knytte hele gruppen til samfunnets voldsproblem. Jyllands-Postens karikaturtegner har levd under konstante drapstrusler på grunn av dette.

NÅ ER DET IMIDLERTID ikke en provokasjon, men et ønske om å skape et fredeligere samfunn, som har vært motivet for Mannspanelet. De overleverte innstillingen sin til barne— og likestillingsministeren nå på mandag. Initiativet innebærer en politisering av mannlighet, en betegnelse som treffer halvparten av samfunnets befolkning. Gjennom fokuset på det kulturelle begrepet «mannlighet» har panelet foretatt en rangering av verdier i mannsrollen og pekt på egenskaper de mener er utdatert for dagens mann. Eksempler er dominans, kontroll, forsørgerrolle og det som generelt betegnes som machoegenskaper – verdier panelet mener både menn og kvinner lider under i dag. Verdiene for det moderne mannsidealet de derimot vil opphøye, er for eksempel solidaritet, betydningen av nære relasjoner, inkludering og omsorg.

Kjerring-betegnelsen haglet mot Mannspanelet allerede før de fikk startet på arbeidet, og irritasjonen mot denne degraderende «feminiseringen av mannen» har ikke blitt mindre underveis.

DET ER IKKE bare irritasjon allerede før arbeidet har begynt, kritikken av statlig inngripen i privatlivet, frykten for en autoritær moralsk domstol og latterliggjøringen i media som gjør at Mannspanelet får frem assosiasjoner til Verdikommisjonen.

Sistnevnte hadde et mandat om å skape debatt i samfunnet og komme med forslag om å fremheve enkelte verdier på bekostning av andre. Slike statlig organ har verken formell eller uformell makt til å kunne diktere hva samfunnet skal anerkjenne. Filmer og dataspill har for eksempel langt større innflytelse på kjønnsidealene enn hva et panel kan ha. Likevel blir det bråk når det kommer politiske initiativ til å debattere verdiene og levemåtene våre.

HVILKE PERSONLIGE egenskaper kjennetegner mannligheten som samfunnet ønsker å opphøye? Dette var det grunnleggende politiske spørsmålet i den greske antikken. Politikkformen i den greske antikken, vårt demokratis vugge, er forbildet som ofte brukes når man kritiserer fokuset i dagens politikk. I kontrast til moderne politikk, tok de politiske diskusjonene i antikken nettopp for seg idealer for hvordan man skal være som menneske.

Politikk var et spørsmål om verdier, en kontinuerlig offentlig samtale om hva som skulle rangeres som høyverdig og hva som ikke lenger skulle anses som verdifullt i livene og levemåtene. Ettersom det den gang kun var menns væremåte det var tale om, var politikkens vesentligste spørsmål faktisk ikke så ulikt mandatet til det nettopp avsluttede Mannspanelet.

NÅR VI SER TIL vestlig kulturhistorie, om det er deltagelse i idrett eller arbeidsliv, klesmoter eller aktiviteter i hjemmet, er det ikke vanskelig å se at hva som til enhver tid er blitt regnet som mannlig og kvinnelig er historisk og kulturelt betinget. Først og fremst er forandringene tydelig for kvinneligheten, fordi rommet for hva som er blitt ansett som kvinnelig er blitt utvidet og forandret med kvinners nye deltagelse iblant annet lønnet arbeidsliv og idrett.

Vesentlig for endringer i kvinnerollen har vært den aktive politiske påvirkningen, et initiativ som medførte at man karakteriserte kvinner som gruppe og løftet hele kategorien opp på et politisk nivå.

MENS DIALOGEN i antikken om hva samfunnet skal verdsette som gode mannlige egenskaper, var regnet som høypolitisk, var for eksempel spørsmål om økonomi ansett som et upolitisk anliggende som tilhørte kvinnenes domene. De moralske idealene var tema for menns offentlighetsdialog, mens spørsmål knyttet til overlevelse og livsnødvendig betingelser var ansett å tilhøre privatlivet. I dag derimot, når politikken først og fremst omhandler økonomi og samfunnet som sådan blir håndtert som et hushold, blir et Mannspanels samtale om moralske idealer karakterisert som både latterlig og kvinnelig.

HVA SOM har vært ansett som offentlig og privat har variert historisk, på samme måte som de kulturelle kategoriene kvinnelig og mannlig. Når verdiene våre nå forandres i takt med et stadig mer bevegelig samfunn, og media formidler et økende antall alternative levemåter, så må også politikken tematisere moralske alternativer og spørsmål som berører våre væremåter.

Kjønnsdimensjonen er da helt grunnleggende, fordi kvinner og menn ikke formes i samme ideal. Fremfor at vi passivt og ureflektert lar oss forme av kjønnsverdiene som formidles gjennom media, er det ikke da også naturlig at vi en gang iblant løfter idealene opp på et politisk nivå for å debattere dem?