Grethe Martinussen (53) drev pensjonatet Villa Nordnes og levde et aktiv liv. Men 16. mai i fjor ble en tung dag. På sin egen fødselsdag fikk hun beskjed om at hun hadde fått demens, mest sannsynlig alzheimers.

— Jeg kan fortelle deg hvordan det var. Jeg gråt hele veien hjem. Jeg hadde det veldig dårlig, forteller Martinussen.

Når jeg begynner å rote med penger i butikken eller glemmer noe så sier jeg det bare til folk: «Jeg har demens»

Hun er en av de yngre demente som kommer til Lynghaug aktivitetssenter ved Fyllingsdalen sykehjem. Her er hun fire dager i uken. Frokost, middag, utflukter, musikkterapi og turer inngår i programmet. Det er tid til å strikke litt også, en av Martinussens yndlingsaktiviteter.

Dans til lunsj

Og så er det dansing på gang. Klokken 12.00 på en fredag er svinger hele gjengen seg rundt, helgefølelsen kommer lenge før andre er kommet seg hjem fra jobb.

HJELPER TIL: Demenssykepleier Randi Milde (til v.) og Grethe Martinussen ordner på kjøkkenet etter frokost. Hit kommer 53-åringen fire ganger i uken for å være med på aktiviteter. - De er helt fantastiske her. Og vi får så god mat, sier Martinussen.
Vegar Valde

Tirsdag er det offisiell åpning av Demenssenteret ved Fyllingsdalen sykehjem. Her er det både botilbud og dagtilbud for yngre personer med demens i hele Bergen. I tillegg er Kompetansesenter for demens i Bergen åpnet her. Martinussen har vært fast på dagtilbudet siden i sommer. Og hun ser lyst på livet nå.

— Da jeg fortalte til kjæresten min at jeg hadde demens sa han bare: «Men Grethe, jeg skal hjelpe deg». Jeg er heldig, jeg har en storesøster og mange andre som hjelper meg, sier Martinussen.

Hun legger til:

— Dessuten er jeg en optimist. Og jeg har skjønt at jeg kan ha det bra selv om jeg har demens.

Sier det rett ut

Før hun fikk diagnosen, var det ikke alltid like enkelt. Hun opplevde å gå seg vill på vei hjem.

— Jeg hadde det ikke så godt da. Jeg skjønte at noe var galt, jeg prøvde og prøvde, men fikk ikke ting til, sier Martinussen.

Og rundt henne merket folk at ikke alt var som det skulle. Til slutt kunne hun ikke drive pensjonat lenger.

Når vi snakker er det ikke lett å merke at Martinussen har demens. Men av og til er det vanskelig å finne de riktige ordene. Medisinene hjelper godt, synes hun.

— Når jeg begynner å rote med penger i butikken eller glemmer noe så sier jeg det bare til folk: «Jeg har demens».

Skal ikke være tabu

For Martinussen vil snakke om demens.

— Det skal ikke være tabu. Mange synes alzheimers det er skummelt. Det er ikke det.

Hun vet også at noen blir forlatt når de får demens.

— Mange sitter mye alene, de tør kanskje ikke lukke opp døren en gang fordi de er redde. Jeg har vært så heldig fordi jeg har dette tilbudet og mange rundt meg, sier Martinussen.

Dagtilbudet er blitt en viktig del av hverdagen for henne, et fast holdepunkt i hverdagen. De snakker av og til om demens og hva som er vanskelig med det. Men mest snakker de om helt andre ting.

I Norge er rundt 70.000 personer rammet av demens og antallet er økende. Man tror at rundt 2000- 3000 personer i Norge som er under 65 år har demens. Ved Fyllingsdalens sykehjem regnes du som yngre med demens når du er under 70 år.

— Forskningsmessig er det ikke belegg for å si at det er flere yngre som får demens i dag enn tidligere. Men en har nok blitt bedre til å diagnostisere de yngre som får denne sykdommen, sier avdelingsleder Anita Krokeide ved Kompetansesenter for demens.

- Sårbar gruppe

Det skal bygges opptil 300 nye sykehjemsplasser i byen frem til 2018. En økning av tilbudet til yngre demente vil være en viktig del av disse.

  • Dette er en sårbar gruppe som til tross for demenssykdommen er unge og friske i kroppen og derfor trenger et spesielt tilrettelagt aktivitetstilbud. Bak hver yngre dement finnes det dessuten flere pårørende i en krevende situasjon, sier helsebyråd Hilde Onarheim.

Ved Fyllingsdalen er det 16 brukere av dagtilbudet og 10 heldøgns plasser på demenssenteret. I tillegg gir kommunen yngre personer med demens tilbud om aktiviteter til yngre med demens på to gårder.