Niåringens mor og resten av familien lever i konstant, utmattende alarmtilstand.

Sønnen har et virvar av diagnoser, blant annet ADHD. Han har dessuten Tourettes syndrom, som gjør at han ikke har kontroll på utagerende atferd og grov språkbruk, og han har angst og utviklingsforstyrrelser. Blandingen er eksplosiv. Men han er verken psykotisk eller suicidal, derfor har ikke barnepsykiatrisk klinikk noe tilbud til ham.

Tikkende bombe

— Han er en tikkende bombe. Verdens skjønneste og mest sjarmerende gutt i det ene øyeblikket. Helt ustyrlig og direkte farlig for sine omgivelser i det neste.

  • Vi kan sjelden la ham være alene med lillebroren på tre år. Under raseribygene kan han fort komme til å skade seg selv, oss eller lillebroren. Vi er totalt utslitt etter å ha levd i denne situasjonen i flere år. Og det eskalerer. Raserianfallene kommer oftere, og han blir stadig fysisk sterkere og verre å hanskes med, sier moren.
  • Vi vil så gjerne hjelpe ham, for vi ser jo at dette er noe han ikke kan rå med og at han lider under å ha det slik. Men hjelpeapparatet er åpenbart maktesløst i dette tilfellet. Han faller mellom alle stoler fordi han har så mange ulike og sammensatte diagnoser. Det er ikke lett å sette noen «merkelapp» på ham, og dermed passer han heller ikke inn i noe skreddersydd opplegg, sier moren.

Hun ønsker seg først og fremst at sønnen blir skikkelig utredet og at han får et behandlingstilbud og eventuelt medisiner som er spesialtilpasset hans situasjon.

Hittil har det gått mest på improviserte og desperate nødløsninger. En gang har familien måttet ringe politiets barnevernsvakt for å be dem ta hånd om han, og flere ganger har det vært akuttutrykninger til legevakten.

  • Det er fordi vi ikke klarer å kontrollere ham rent fysisk. To voksne mennesker som bruker all sin styrke har problemer bare med å holde ham i ro, sier moren.

På barnehjem

De siste seks ukene har niåringen vært plassert på et barnehjem etter foreldrenes ønske. De har rett og slett ikke kunne ha ham hjemme i frykt for at han skulle komme til å skade lillebroren eller seg selv under ett av sine uforutsigbare og skremmende anfall. På barnehjemmet har han lagt beslag på tre plasser fordi han er så ressurskrevende.

  • Dette blir helt feil, sier moren. - En gutt på ni år skal ikke plasseres på barnehjem når han tilhører en familie med stor omsorgsevne som bare er interessert i å gjøre det beste for ham.

Nå har gutten fått innvilget 14 dagers opphold i en avlastningsinstitusjon. Etter det skal han hjem. Familien har søkt om støtte i form av et såkalt ambulerende hjemmeteam, det vil si at personale fra Ungplan skal være i hjemmet og ta ansvar for ham i et visst antall timer hver dag.

— Jeg er litt skeptisk, for jeg synes at et hjem skal være et hjem og ikke et behandlingssted, men jeg er likevel villig til å prøve, sier guttens mor.

Ser ikke helheten

Hun har aldri vært sint på hjelpeapparat.

  • Skolen og PPT-tjenesten har strukket seg langt, barnevernet også. Barnevernsvakten og legevakten har stilt opp i krisesituasjoner og gjort så godt de har kunnet, men det blir hele tiden midlertidige delløsninger. Koordineringen, ansvarsplasseringen og evnen til å se helheten, mangler.
  • Det går ut over ham, og det går ut over oss, som har brukt alt vi har av energi til å holde hodet over vannet. Noen må være et talerør for barn i slike situasjoner. Vi står opp for sønnen vår. Det eneste vi vil, er å skape et godt liv for ham, for det er han som har det mest vondt. Vi er sikkert ikke den eneste familien som sliter, guttens mor.
  • Tilbakemeldinger vi ofte får er at vi er for «ressurssterke». Det er sant at vi har stått mye på, så mye at det er i ferd med å ta knekken på oss, men uansett hvor «flinke» vi prøver å være som foreldre føler vi oss fullstendig maktesløse i forhold til systemet, sier hun.

Tilbud forsvinner

Gutten har vært innlagt på barnepsykiatrisk klinikk to ganger, den siste gangen var han der en uke.

— Tre personer måtte til for å holde ham under kontroll. En lege uttalte etter siste innleggelse: «jeg hadde ikke klart å være en god far for deres sønn, jeg hadde trengt hjelp utenfra». Det sier vel litt om situasjonen, mener moren.

  • Politikerne snakker så fint om opprusting av psykisk helsevern, men hvor blir løftene av? Det eneste vi ser, er at det blir vanskeligere og vanskelige å få hjelp. Jeg håpet lenge at han skulle få plass ved en barnepsykiatrisk institusjon. Familieposten på Psykiatrisk klinikk ved Haukeland kunne også være et alternativ. Vi står på venteliste der, men aner ikke når vi kan komme i betraktning, forteller hun.
  • Og midt oppi det hele står en liten gutt som lider under at han ikke får den medisinske hjelp vi mener han har rett til. Jeg både ser og skjønner at det er stor mangel på ressurser i helsevesenet, men jeg ser også at det dreier seg mye om evnen og viljen til å ta barn på alvor og se helheten i problemene. Mitt store spørsmål er hvorfor barn med psykiske vansker og deres foreldre må ha det slik i Norge, sier moren.