— Jeg er ikke redd for å føde barnet på Haukeland. Det er alltid de negative historiene som kommer frem, ikke de tusener som går bra, sier Jorunn Undheim Eide (32), med termin til sommeren.

Ektemann og blivende pappa, Gunnar E. Eide (31), er ikke helt på linje, etter nyhetene de siste ukene.

- Tilfeldig? Neppe

Det er kveld i stuen hjemme på Flatøy i Meland. Bergens Tidende har samlet to gravide, én blivende pappa og én småbarnsmamma. Tema: Alle gravides største mareritt - og tallene fra Haukeland.

— Er det helt tilfeldig? Jeg finner ikke det så veldig sannsynlig. Jeg tror årsaken er å finne i rutinene på sykehuset, mener Gunnar E. Eide.

Far er skeptisk. Han er edb-ingeniør. Han vet at selv den beste teknologi feiler.

— Jeg er mer vettskremt nå enn tidligere.

— Tror du fedre opplever det annerledes?

— Ja, kanskje. Vi opplever jo ikke dette direkte, og er litt mer distanserte. Vi stoler på teknologien, på kunnskapen. Men folk dør likevel. Derfor mister jeg litt av tryggheten.

- Grubler ikke på dette

Bergens Tidende fortalte for to uker siden at Haukeland universitetssykehus opplevde 42 dødfødsler i 2002, en dobling fra året før. Og trenden har fortsatt inn i 2003. Mandag ble det kjent at en mor og en tvilling døde under fødsel i februar. Haukeland forsøker å dempe angsten hos gravide, men unndrar ikke at dødsfallene skal undersøkes.

— Egentlig går det sterkere inn på meg hvis jeg hører om venninner som opplever dramatiske fødsler. At det skal gå galt, at jeg ikke skal komme hjem med «noen», er ikke noe jeg grubler på. Dødfødslene på Haukeland må være tilfeldig. Prosentøkningen er stor, men selve dødstallene er jo ikke så store, sier Undheim Eide, som skal bli mamma for andre gang.

— Dessuten er det jo etter fødselen at de virkelige bekymringene kommer, sier hun. Og smiler.

- Ekkelt å lese om

Jobbkollega Theresa Marie Sperre (31) har en krabat som vil passerer fire kilo, i sittende stilling i magen. Hun er forberedt på setefødsel. Hun har lest seg opp på keisersnitt.

Men, hun har også lest avisene.

— Umiddelbart oppleves det ekkelt å lese om dødfødslene. Men så tenker jeg «ja, ja, det skjer ikke meg». Jeg er overhodet ikke redd for å føde på Haukeland. På svangerskapskurset var vi innom alle avdelingene på KK. Jeg føler meg ikke utrygg på noen måte, sier hun, og legger til at det ikke er helt riktig heller.

— Man har jo aldri noen garanti. Og den angsten må vi leve med. Min situasjon er jo også spesiell, siden jeg ikke vet om det blir setefødsel eller keisersnitt.

Samboer reagerte sterkere

Også Jeanette Mari Wilsgaard, mamma til to jenter på 2 og 3 år, opplever at samboeren reagerer sterkere på statistikken fra Haukeland.

— Da vi hørte om alle dødfødslene sa han «hvis du skulle født nå, så skulle det skjedd hjemme». Han reagerte med en gang han hørte nyheten på radioen, forteller hun.

— Og du selv, da?

— Nei, jeg syntes nok det hørtes dramatisk ut. Men gravide tror alltid at det skal gå bra, sier Wilsgaard.

— Det ligger i mors instinkt.

MÅ UNDERSØKES: - Vi lar oss ikke skremme. Men dødfødslene må undersøkes nøye, mener Theresa Marie Sperre (t.v.) og Jorunn Undheim Eide - som begge skal føde i nær fremtid. Pappa Gunnar E. Eide ser annerledes på det. - Er det helt tilfeldig? Jeg finner ikke det så veldig sannsynlig. FOTO: TOR HØVIK