SILJE VESTVIK

— Hadde jeg ikke malt, ville jeg nok bare ligget på sofaen og spist Paralgin forte, forteller Tone. I Alvøen Kulturhavn stiller hun ut 30 av akrylmaleriene hun har laget de to siste årene. Men kunstner vil hun ikke kalle seg, for Tone maler først og fremst for terapiens del.

Bilulykken ga henne en nakkeskade, som stadig fører til konstante smerter, nedsatt bevegelighet på høyre side og konsentrasjons- og talevansker.

— Hverdagen etter ulykken har vært grådig tøff. Alle mennesker setter seg mål hele tiden, men plutselig kunne ikke jeg gjøre alt det jeg hadde tenkt, sier hun.

Som i en transe

All frustrasjonen kommer vel så mye fra uvissheten som smertene. Tones sak trekker i langdrag, og jobb-, forsikrings- og trygdesituasjonen hennes er fremdeles ikke avklart. Hun jobbet lenge deltid etter ulykken, men ble ikke bedre og har vært fulltidssykemeldt siden i høst. Verst er det kanskje å finne seg til rette i en ny og usikker situasjon, uten å vite hvor lenge den vil vare.

— Det er lang ventetid og stadige utsettelser hele tiden. Jeg kan ikke gå ordentlig videre med livet mitt før noe er bestemt. Men hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Livet blir målt i prosjekter og resultater. Og når du ikke kan produsere noe lenger, hva er meningen da? spør Tone, som er salgs- og markedsansvarlig i et eiendomsfirma.

I malingen fant hun en mening, selv om hun ikke kunne få til de detaljerte akvarellene og arkitekttegningene hun laget tidligere. Nå bruker hun ikke pensler så ofte. Det blir heller fingrene eller filler og andre ting som befinner seg i kjøkkenskuffen.

— Når jeg holder på, er en større del av tankene mine i malingen. Det er akkurat som jeg transer ut. Tre timer kan forsvinne på et øyeblikk!

- En hengemyr

Hvert bilde er et resultat av hvordan hun har hatt det den dagen.

— Jeg vet aldri hvordan det blir før jeg har begynt, forteller hun. Har hun mye vondt, blir bildet gjerne svart og brunt. På glade dager er fargene livligere, og en telefon fra advokaten med uvelkomne opplysninger kan ende i en sint, oransje strek i et ellers harmonisk komponert maleri. Sirkler går igjen i mange av bildene, for små, runde former kan hun fremdeles lage med høyrehånden. Dessuten føles livet ofte som en rotete, spiralformet prosess som hun ikke har noen kontroll over.

— Der er familien min, sier hun, og peker på en pen linje som skiller seg tydelig ut fra resten av kaoset på lerretet.

— Det er det eneste fine i den hengemyren jeg sitter fast i.

Flere bilder på innsiden

Tone er medlem av Trafikkskaddes forening, og håper å inspirere andre i samme situasjon til å ta opp sine kreative sider, selv om de tviler på at de klarer det.

— Jeg trodde heller ikke at jeg kunne male lenger, men det var en sånn fantastisk følelse å få det til. Jeg får uttrykt meg og jeg får produsert noe, selv om det bare er meg som ser det. Det gjør godt, forteller hun.

— Jeg er nødt til å lage meg nye plattformer å stå på, og jeg må gjøre det selv.

Nå når også andre skal få se hennes følelser og frustrasjon i billedform, er Tone både nervøs og spent. At noen av de svært personlige maleriene kanskje blir solgt, har hun ikke tort å føle ordentlig på ennå.

— Men jeg tror det går bra, for jeg kjenner at jeg har flere bilder inni meg!

INGEN HELGEGLEDE: «Søndagshjerter» er et av maleriene Tone Rydland stiller ut. - Før pleide jeg å glede meg til helgen, slik som alle andre. Men alle de instansene jeg venter på beskjeder fra, er stengt de to dagene, så nå er det omvendt: Jeg gleder meg til mandag i stedet, sier hun.
MALER UTEN KONTROLL: Tone Rydland har malt ut frustrasjon og smerter etter å ha blitt utsatt for en trafikkulykke. - Livet føles ofte som en kaotisk spiral jeg ikke har kontroll over, sier hun om maleriet «Prosessen». <br/>Foto: BJØRN ERIK LARSEN