Hvordan reagerer du på historien om Janne Mai og Ronny Lothe Eliassen?

— Jeg har problem med å finne ord. Det er en hjerteskjærende historie at to personer blir fratatt barndommen og livet sitt. Det er vanskelig å sette ord på, sier byrådsleder Monica Mæland.

- Har du hørt om lignende tilfeller?

— Jeg har fem års erfaring fra arbeid med barnevernssaker som advokat, så jeg har sett og hørt en del, men svikten her virker å være total. Dette er to mennesker som har fått livene sine ødelagt, som skulle blitt ivaretatt, men som ikke ble det.

Hvordan kunne det skje?

— Det vet jeg ikke. Det er spørsmålet vi alle stiller oss. Vi kan ikke gi Janne og Ronny barndommen tilbake, men vi kan forsøke å finne ut hva som skjedde. Det er et stort arbeid, men det er i gang.

Hva har dere gjort?

— Fra jeg fikk vite om dette, har vi hatt møte med representanter fra barnevernet, byrådsavdeling for helse og omsorg, kommuneadvokat og informasjonsavdelingen. Jeg har bedt om at alle mulige arkiver blir saumfart for å finne ut hva Bergen kommune visste og gjorde. Dette er dokumenter tilbake til 1970–1990-tallet. Folk jobber med det nå.

Hvor lang tid vil det ta?

— Jeg har sagt at dette skal ha høyeste prioritet.

- Det var en lang rekke varsler om Janne og Ronny. Hvordan kunne de ikke føre til hjelp?

— Jeg er like klok som dere. Det er umulig å forsvare hvordan to barn kan bli så sviktet. Her har alt sviktet, det er min vurdering i dag.

- Dere jobber nå med å finne fakta. Hva skjer når dere har funnet dem?

— Det er viktig for oss, men også for Janne og Ronny, å finne ut hva som har skjedd. Vi har en plikt til det, også for at det for guds skyld ikke skal skje igjen. Vi har et annet system i dag, vi hjelper mange barn, det er helt andre rutiner. Men av hensyn til fortid og nåtid må vi finne ut av dette.

Har du noe du vil si til Janne og Ronny?

— Jeg har tenkt å møte dem. Så det … Jeg synes ord blir fattige, men unnskyld er en god begynnelse. Jeg har ikke ... det er vanskelig ... vi får se. Men jeg har et ønske om å møte dem, om de vil.

- Hva vet Bergen kommune i dag om sosialtjenesten i Loddefjord på 1970- og 80-tallet?

— Det må du spørre dem som kjenner kommunen på 70- og 80-tallet om. Jeg har vært i kommunen siden 1999, og har forholdt meg til helt andre regler for barnevernet. Jeg har hørt folk beskrive tidligere tider i barnevernet som cowboytilstander. Det var også grunnen til at det ble tatt grep. Da snakker jeg om barnevernet generelt, der det ikke var gode nok systemer og kompetanse.

- Hva er forskjellen på nå og da i barnevernet?

— Åpenbart handler det om kompetanse og lovregler, og hvor det biologiske prinsippet ikke lenger ligger til grunn, altså foreldrenes beste i stedet for barnas beste. Det er et helt annet system nå, med tilsyn og kontroll. Jeg tror nesten ikke du kan sammenligne barnevernet på 1970-tallet og nå.

- Her ble det sendt mange varsler til barnevernet. Hvilket personlig ansvar har en tjenestemann som mottar slike varsler?

— Du har et stort ansvar. En av de tingene vi må finne ut, er om det er tjenesteforsømmelse. Det virker åpenbart at det er det, men jeg må ta forbehold.

- Hvor grov er da tjenesteforsømmelsen?

— Det vil jeg ikke spekulere i. Graden av svikt er total, men vi må finne ut hva vi har gjort og ikke gjort.

- Får det konsekvenser?

— Det vil jeg tro. Men igjen, vi må basere oss på hva vi får vite.

- Kunne en tilsvarende sak skjedd i dag?

— Jeg tror ikke det er mulig i dag, med barnehage, barnevern, PPT, et stort hjelpeapparat med solid kunnskap. Jeg sier ikke at det ikke begås feil, men feil av dette omfanget tror jeg ikke er mulig. Hadde jeg trodd det, hadde jeg gjort noe med det.

- Janne skriver som 13-åring at sosialkontoret er på besøk. At det er lærere, politi, omsorgsarbeidere som er innom. Hun beskriver ...

— ... lukt og mugg, ikke rent sengetøy. Jeg undrer meg på: når man kommer inn et sånt sted, da burde alarmen gått. Jeg forstår det ikke. Jeg prøver ikke å forstå det heller. Det må finnes rapporter, vurderinger, noen må ha snakket sammen. Men … nei. Jeg forstår det ikke. Det er to barn som er helt forkomne. Det må alle ha sett.

- Ronny ble plassert på spesialskole. Hva tenker du om det?

— Basert på det jeg har sett og lest, kan jeg ikke forstå at man kan ha tenkt på å plassere ham der.

- Du sier rett og slett unnskyld til Janne og Ronny?

— Ja, det gjør jeg. Jeg kan ikke svare, og jeg har ikke tenkt å forsvare det som har skjedd, men jeg kan på vegne av det offentlige da og nå be om unnskyldning. Jeg skulle ønske vi hadde fått vite om dette for lenge siden.

- I denne saken, i hvilken grad tror du prinsippet om at det er best for barna å være med sine biologiske foreldre var bestemmende?

— Jeg har ikke fått adgang til dokumentene i saken ennå, men det er åpenbart at det biologiske prinsippet er feil. Det er barns beste som er viktigst. Jeg registrerer her at hensynet til moren var sentralt. Det er ikke rart, for det var gjeldende rett. Det rare er at det var slik gjennom mange år.

- Får saken konsekvenser for kommunen?

— Da må det få det, tenker jeg. Jeg er ikke opptatt av å verne kommunen. Jeg er opptatt av å ivareta våre ansatte i dag, men ikke å beskytte kommunens interesser eller historien. Jeg vil at dette skal komme frem i lyset, så får dette få de konsekvensene det får.

- Hva blir da potensielle konsekvenser?

— Det vet jeg ikke. Det kan du spekulere i like godt som meg. Vi kan ikke gi noen barndommen tilbake.

Noen av de ansvarlige for sosialtjenesten i Loddefjord i disse tiårene er døde. Andre har ikke ønsket å bli intervjuet.