Men tidene endrer seg, i dag produserer medisinen en strøm av filosofiske og etiske problemstillinger. Moderne medisin steller med oss fra lenge før prøverørsunnfangelsen til godt etter at vi har trukket vårt siste sukk — da våre vevsprøver, kolesterolverdier og spørreskjemasvar får evig liv i forskningsdatabasene. Mens medisinen blir stadig «flinkere», øker misnøyen og de ekstravagante krav om bedre helsetjenester. Samtidig tyr moderne mennesker til sine behandlere med tårer, smerter, savn og angst – eksistensiell lidelse som røper vår sårbarhet og teknologiens begrensede potensial for å skape sunnhet, harmoni og livsglede. Medisinen trenger refleksjon, debatt og kontakt med andre kunnskapstradisjoner. I Bergen har en gruppe leger og filosofer i snart ti år drevet «Filosofisk Poliklinikk» med dette formålet (). Høsten 2006 vil vi sette lys på symbolske og religiøse aspekter ved vitenskap generelt, og særlig ved medisinsk virksomhet.

For at vi skal forstå medisinens symbolske betydning i moderne samfunn tror jeg spørsmålet «hva er religion?» kan være viktig. Religion har dominert menneskers og sivilisasjoners liv til alle tider og gitt håp og styrke til høy og lav. Kraften som kommer av religiøs tilknytning er en ubetvilelig realitet. Den ytrer seg ikke bare destruktivt gjennom fundamentalistiske drag i verdenspolitikken, men også positivt i form av humanisme: nestekjærlighet, oppofrelse, tålmodighet, ærlighet og mot. Jeg tviler på om religiøse erfaringer stammer fra gudevesener som Frøy, Zevs, Vishnu, Jesus eller Muhammed. Men hvis religion ikke skyldes overnaturlige vesener, hva er da religion, hvordan og hvorfor virker den så sterkt, og hva sier det om oss mennesker? Jeg undres videre: Hvor blir det av de religiøse fenomenene i et samfunn hvor folk flest ikke tror på guddommer? Forsvinner de? Tar de nye former?

Religionsforskere er rimelig enige om at religion i alle former har to essensielle funksjoner eller «gevinster», nemlig at individet får tilhørighet i menneskelig fellesskap, og at eksistensen oppleves som meningsfull. Men disse to, tilhørighet og mening, er allmennmenneskelige behov. «Religiøsitet» sier etter min oppfatning intet om «åndeverdener», men mye om hva mennesker lengter etter. Jeg vil derfor forvente å finne «religiøse» bevissthetsformer også i ateistenes hverdag, i en eller annen form.

I boken Vitenskap som livssyn (1985) gir professor Ragnar Fjelland ved Universitetet i Bergen tankevekkende eksempler på at teknologi får en magisk posisjon i moderne menneskers forestillinger. I karikert form kan det ytre seg ved at pårørende får sine døde frosset ned for å kunne klone dem eller laste ned deres tanker til en datamaskin, «når teknologien blir tilstrekkelig avansert». Mindre iøynefallende, og viktigere, er «normale» menneskers tendens til å søke trygghet i tillitsfull tro på teknologi som finnes eller «vil bli utviklet». Større datamaskiner, flere gentester, flere blodprøver, flere sykehus, leger, MR-maskiner og ambulansehelikoptere skal løse våre problemer. Det er kun spørsmål om tid og penger.

Skillet mellom medisin og religion er nytt. I alle samfunn har presten vært lege og legen prest, gjerne forent i rollen som sjaman. Selve ordet helse kommer av gammelnorsk «heill», som også har gitt opphav til «hellig», «hel» og «hell». At god helse innebærer både helhet og flaks er opplagt, mindre sikkert er det kanskje at helse berører det hellige? Og hva skulle det i så fall innebære i et avkristnet samfunn?

Sosialantropolog Tian Sørhaug ved Universitetet i Oslo forsker på ledelse i organisasjoner. I essayet om «Ledelsesformers religiøse fundament» (fra boken Om ledelse, 1996) beskriver han hvordan våre hverdagserfaringer er gjennomsyret av magisk tenkning: «Det er gode grunner til å anta at fundamentale religiøse rasjonaliteter ikke holder seg til en avgrenset gyldighetssfære og til institusjoner med eksplisitt religiøst formål». Han peker på at makt og tillit, som er grunnlaget for all organisering og alle institusjoner i et samfunn, er usynlige, ikke-materielle fenomener. At tillit skal oppstå til den fremmede legen man tilfeldigvis treffer på en legevakt, forutsetter at pasienten har en «bakverden» av hendelser, erfaringer, følelser, muligheter og antakelser som ikke kan observeres direkte, men som har stor innflytelse på det «dennesidige». I eksemplet vil pasienten henvende seg til sitt «hinsidige» forråd av fortellinger og forestillinger om sykdom, kropp, død, håp, vitenskap, andre leger osv. for å skape tilliten som er nødvendig for at legen skal kunne utrette noe som helst. Det er altså ikke selve den konkrete legens viten og egenskaper som gir ham tillit og makt. Ofte vil ikke pasienten vite noe om legen, men allikevel legge sitt liv og sin verdighet i hans hender. Tilliten røper en tattforgitt «viten» ikke bare om medisin, vitenskap, teknologi og norsk byråkrati, men også om at «leger» har karakteregenskaper som gjør at de ikke utnytter en annens blottstillelse eller sårbarhet. Tilliten utløses av at pasienten gjenkjenner symboler (sykehus, hvit frakk, stetoskop) og ord (som også er symboler). Mange vil huske Dr. Jonas Fjeld, legen som var superhelt i Øvre Richter Frichs krimbøker fra 1920-tallet. Uovertruffen er beskrivelsen av Dr. Fjelds ankomst i en menneskemasse: «Jeg er lege», sa han rolig, og mengden vek tilside.

Som lege har jeg undret meg over den reservasjonsløse tilliten jeg blir møtt med og makten jeg blir gitt, ikke fordi jeg er den personen jeg er, men fordi jeg har en tittel som knytter meg til en «bakverden» av kollektive ideer og forestillinger. Det er vanlig i min hverdag at ukjente folk innvier meg i fortellinger som er så sårbare at ingen andre har fått del i dem. Og betroelsene bærer i seg mer enn nøktern informasjon, de vitner om håp, håpet om at fortrolig fellesskap rundt det ødelagte og smertefulle i seg selv skal være et skritt mot tilheling, at betroelsen til en profesjonell, og aksepten fra den hinsidige autoritet han representerer, skal skape ny mening. Det er mer enn håp også, det er mot til å våge å be om noe, tross frykt for underlegenhet, avvisning og ydmykelse. Motet viser at pasienten som søker hjelp allerede er på vei, hun har allerede funnet styrke nok til å gjøre en endring i sitt liv. Slik helbreder pasienter i noen grad seg selv ved å bruke symbolet «lege» til å virkeliggjøre muligheter for endring. Fortroligheten på legekontoret er på mange vis den samme som katolikkene har i skriftestolen, og effekten er nok også mang en gang den samme – renselse, tilgivelse og oppbyggelse. Skriftemål er definert som en hellig handling, et sakrament. Den samme handlingen på mitt kontor er definert som medisin. Slik kan det hellige skimtes i de 20 millioner lege-pasient-konsultasjoner som hvert år finner sted i Norge.

Jeg er verken «for» eller «mot» medisinens religiøse funksjoner. Jeg ser faren ved at eksistensiell lidelse blir privatisert på legekontorene, slik at sykdomsskapende samfunnsproblemer blir usynliggjort, mens vi påfører hverandre mindreverdsfornemmelser med de vellykkede masker vi bærer mellom terapiøktene. Legers biologiske tilnærming til menneskelige problemer øker faren for at livssmerte presenterer seg gjennom kroppslige plager, og at lengselen etter mening og tilhørighet forblir uerkjent av alle parter. Men leger som er klar over sin religiøse funksjon har kanskje større mulighet til å befordre endring og vekst? Det er slike spørsmål Filosofisk Poliklinikk vil ta opp denne høsten.