Over 1100 tekstilarbeidere døde, og katastrofen viste at vestlige tøyfirmaer i årevis har fått produsert tøy i Bangladesh på fabrikker som er så farlige at de øyeblikkelig ville ha blitt stengt hvis de havnet i Europa.

Rubya vil nesten utelukkende oppholde seg i den lille kiosken hun har bygget ved siden av stedet der hennes to sønner ble drept. De var henholdsvis 16 og 22 år.

— Det gir meg ro. Jeg føler meg nærmere dem. Det er som om jeg kan strekke ut armene mine etter dem, forteller hun.Selv er hun en vakker kvinne. Hun er 38 år og kledd i sjal i skarpe røde og kule farger, som er på moten for kvinner i Bangladesh. Kroppsholdningen er stram og stolt, og når hun snakker har hun en tendens til å løfte på hodet. Samtidig er det noe nedtrykt over henne. Den grenseløse sorgen hun bærer på har satt seg i øynene hennes. De er mørke og dype, uten et spor av glede.

Den fatale dagen

Rubya kan fortsatt ikke snakke om den forferdelige dagen da livet hennes ble snudd på hodet og pakket inn i mørke uten at tårene begynner å trille nedover kinnene hennes.

Det var morgen. Hun hadde nettopp sendt sønnene av gårde så de kunne møte opp på jobb klokken åtte i det store fabrikkomplekset Rana Plaza, kun et par hundre meter unna familiens beskjedne hjem.

Det virket som begynnelsen på en helt vanlig dag, men likevel ikke. Rubyas mann hadde jobb som nattevakt på Rana Plaza og hadde nettopp kommet hjem. Selv var hun i gang med å bake brød. Mannen hennes hadde fått vite at arbeiderne på Rana Plaza hadde blitt skremt av at noen av veggene i den store bygningen hadde begynt å revne dagen før, men at ledelsen hadde tvunget de ansatte til å fortsette arbeidet sitt.

Bygningen inneholdt fem forskjellige tøyfabrikker, med tusenvis av arbeidere dyttet inn på åtte etasjer. På én av disse fabrikkene fikk det danske tøyfirmaet PWT Group produsert sine klær.

Savnet: Jahanana Begum holder et bilde av datteren Liza Aktar, som var tekstilarbeider i Rana Plaza.
AP

Rubya sto i sin egen verden og passet på det nybakte brødet da braket kom. Det var så høyt at det føltes som det revnet luften. En enorm støvsky steg fra stedet der Rana Plaza lå, stedet der sønnene nettopp hadde møtt opp for å jobbe.Både Rubya og mannen løp gjennom de smale gatene i kvartalet der de bodde mot den kollapsede bygningen. Grunnet det tykke støvet i luften kunne de nesten ikke orientere seg. Rubyas mann begynte desperat å lete etter sønnene deres i ruinene.

Sønnen ringte

Etter et par timer ringte Rubyas mobiltelefon. Stemmen i den andre enden tilhørte én av sønnene.

— Han sa at han og broren var sperret inne i et hulrom i ruinene. «Mor, mor, det er så varmt her og vi er tørste, men vi har ikke noe vann. Det er nesten heller ikke mer batteri igjen på mobiltelefonen», forteller hun at han sa til henne.

Det var siste gang Rubya hørte fra sønnene sine. Hun prøvde igjen og igjen å ringe til dem, men fikk aldri forbindelse. Sønnenes mobiltelefon var tom for strøm.

I de påfølgende dagene fortsatte mannen hennes med å lete etter dem i ruinene. Han fant dem aldri. Til gjengjeld fikk de 16 dager etter katastrofen beskjed om at redningsarbeiderne hadde funnet én av sønnene. Det som ventet dem på ulykkesstedet var et fryktelig syn. Kun hodet og overkroppen var igjen. Resten av kroppen var knust. Den andre sønnen ble aldri funnet.

Verdens systue

Rana Plaza lå i utkanten av Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. 24. april er det to år siden fabrikkomplekset raste sammen. Det er én av de største arbeidsulykkene noensinne, i hele verden. 1129 mennesker ble drept, og over 2500 kom til skade. Kollapsen skyldtes at de to øverste etasjene var konstruert feil og dermed ulovlig. I etasjen var det plassert to tunge strømaggregat, som ble for tunge for de bærende elementene i etasjene under.

Katastrofen illustrerte de livsfarlige arbeidsforholdene i den hurtigvoksende tekstilindustrien i Bangladesh. Lave lønninger, få og svake fagforeninger og en ikke-eksisterende myndighetskontroll har de siste tiårene gjort landet attraktivt for den internasjonale tekstilbransjen. I dag er det nesten ingen vestlige tekstilfirmaer som ikke får produsert noe av tøyet sitt i Bangladesh.

Med over 5000 tekstilfabrikker har landet blitt verdens systue, kun overgått i omfang av Kina.

I kjølvannet av kritikken som reiste seg i mediene etter Rana Plaza-katastrofen har de fleste europeiske tekstilfirmaene gått med på å la uavhengige eksperter inspirere fabrikkene firmaene benytter seg av i Bangladesh. Slik skal de kunne forebygge lignende ulykker i fremtiden. På det viset har Rana Plaza-katastrofen fått positive konsekvenser.

Nasjonalt traume

Situasjonen er ikke den samme for dem som sitter igjen med sårene tragedien etterlot hos arbeiderne som overlevde kollapsen, samt de pårørende til de som døde, som Rubya. Før var hun som mange andre kvinner i Bangladesh: en vanlig husmor som tok seg av mann og barn. Selv om de var fattige hadde de et hjem fylt av kjærlighet.

Kiosken Rubya og mannen hennes har bygget gir dem en inntekt på omtrent 1000 kroner i måneden, nok til at de to kan klare seg.

— Kiosken er bedre for meg. Hit kommer det folk jeg kan snakke med, for mange av kundene mine har mistet døtre eller sønner, akkurat som meg, forteller Rubya.

Ulykken har blitt et nasjonalt traume, som ingen av landets politikere tør å forholde seg til. I offentligheten har det ikke oppstått noen kritisk dialog om årsaken til ulykken. En slik dialog vil avsløre de enorme problemene med korrupsjon i Bangladesh, den omfattende undertrykkelsen av mediene, og den tette forbindelsen mellom eierne av tekstilfabrikkene og landets politiske elite.

Føler nærhet

Den gamle Rana Plaza-tomten ligger langs en stor hovedvei, der det fra morgen til kveld bråker fra lastebiler og busser som fritt benytter seg av bilhornet. Om ettermiddagen utspiller det seg et selsomt syn i området. Som mørke skygger i den sterke solen beveger kvinner og menn seg blant ruinene. De færreste sier noe. De fleste går litt, stopper opp, og fortsetter igjen, før de forsvinner like lydløst som da de kom.

Spør man dem om hvorfor de er der klynger de seg sammen og insisterer ivrig på å fortelle sin historie, som om det er første gang at noen er interessert i å høre på dem. Alle har de mistet noen. Sønner, døtre, brødre, søstre, ektefeller.

Hele den gamle Rana Plaza-tomten er arret av dype hull. Nede i dem står menn og store gutter med gjørme til anklene og skjærer armeringsjern ut av mursteinene. Graverne kan selge jernet, og på en god dag kan det gi dem nesten 50 kroner.

— Tidligere var jeg rickshawsjåfør, men hvis jeg arbeider hardt her kan jeg tjene det samme på kortere tid, så jeg lettere kan forsørge familien min, forteller Haider Ali på 55 år.

Foreløpig har ingen blitt stilt til ansvar for ulykken. Eieren av bygningen er i fengsel, men rettssaken mot ham er ikke ferdig. Ingen av firmaene som fikk produsert tekstiler på Rana Plaza mener de har et juridisk medansvar for katastrofen.

Fond til de etterlatte

Likevel har flere tekstilselskaper, i fellesskap med fagforeninger og regjeringen i Bangladesh, gått sammen om å opprette et fond som skal utbetale kompensasjon til ofrene for ulykken. Over 5000 mennesker er foreløpig berettiget til kompensasjon ifølge komiteen som styrer fondet.

Fondet, som går under navnet The Rana Plaza Donors Trust Fund, er rammet av store problemer. Foreløpig har det kun vært i stand til å utbetale omtrent to tredjedeler av kompensasjonen ofrene har krav på. Det skyldes blant annet at vestlige tekstilfirmaer ikke vil donere de nødvendige beløpene.

Tilbake i Bangladesh er Amirul Haque Amin rasende på grunn av det store hullet i pengebeholdningen hos fondet. Han er formann for National Garments Workers Federation, en av de største fagforeningene for tekstilarbeidere i Bangladesh.

Han mener at hvis en tilsvarende ulykke hadde skjedd i Europa ville det ha kostet de europeiske tøyfirmaene milliarder av kroner i erstatning.

— At de vestlige tøyfirmaene ikke engang kan bidra med beløpet fondet trenger, viser hvor grådige de er og hvor lite etisk sans de har.

Reddet etter 20 timer

Rehana Khatun holdt på å dø da taket falt over henne og hennes kolleger i sjette etasje i bygningen.

— Beina mine var klemt fast under noen store bjelker. Vi var tre kvinner som lå der ved siden av hverandre. Alle ropte og gråt, og plutselig ble én av oss stille. Hun døde. Etter hvert kunne vi høre noen redningsarbeidere som fjernet mursteinene over oss, men det tok 20 timer før vi ble reddet.

Legene sa at beina hennes ikke var brukket, og at hun kun hadde fått dype kjøttsår. På sykehuset gikk det betennelse i sårene, som førte til at begge beina måtte amputeres. I dag har hun kun lårene igjen. Da beina ble amputert var hun 18 år.

— Folk sa til meg at jeg aldri ville finne noen som ville gifte seg med meg, avslører hun. Slik gikk det ikke.

Rehana begynte i rehabilitering på et senter for handikappede. En av instruktørene skulle hjelpe henne med å bruke sine to nye, kunstige bein. Han fikk også et godt øye til henne og i dag er de gift. De bor sammen på rommet hennes på rehabiliteringssenteret.

Tilbake foran Rana Plaza-tomten sitter Rubya i kiosken sin. Hun forteller at hun og mannen har fått rundt 20.000 kroner i kompensasjon for tapet av den ene sønnen deres, men enda ikke noe for den andre. Pengene skal være med på å sikre dem økonomisk i alderdommen, nå når de ikke har sønnene til å hjelpe dem.

Rubya forteller at hun er sint på eieren av Rana Plaza-bygningen og på tekstilfirmaene som ikke sjekket at alt var i orden.

— Men hva godt gjør det? Jeg får likevel ikke sønnene mine tilbake.

Bangladesh kart.pdf
knut hjortland