• De rammede dro hjem til helt andre liv. Noen av dem til taushet og anklager.
  • – Men skulle vi ha skyldfølelse for at vi lever? spør Åsa Johansson. Hun snakker om ulykken for første gang.

I KIRSEBÆRDALEN står Åsa og Yael bøyd over en minnestein og leser. Arr fra store operasjoner er knapt synlige på huden.

– Tenk at noen fortsatt kommer hit og steller. Så vakkert! sier Åsa.

I dødsannonsen til de 12 barna sto det «Vi ses i Nangijala». Sitatet stammer fra Astrid Lindgrens berømte roman «Brødrene Lø­vehjerte». I boken treffes brødrene i Kirsebærdalen etter sin død.

Dette er Kistas kirsebærdal. Det dufter av nyklippet gress, og løvet i 16 kirsebærtrær rasler i vinden. De er plantet til minne om 12 skolebarn og fire foreldre som endte sine liv i en vill, norsk fjellside.

32-åringene Åsa Johansson og Yael Ahlström har aldri før fortalt om hvordan bussulykken har preget livet deres.

Kirsebærtrærne har vokst over hodene på Åsa og Yael. De kan nesten ikke tro at 20 år har gått siden den tirsdagen de kom hjem fra Bergen på båre.

PÅ ET KONTOR i Christies gate i Bergen ligger 16 ferdige hovedoppgaver i psykologi. Samtlige har analysert data om de psykiske følgene etter ulykken i Måbø­dalen. Svært mye av det er hentet fra Dagfinn Winjes forskning.

På den eneste bokfrie veggen på Winjes kontor henger en stor versjon av J.C. Dahls berømte maleri «Bjerk i storm». Mange vet ikke at Dahl malte denne bjørken i Måbødalen. Bildet har en helt spesiell mening på dette kontoret.

Winje var i Kista ett, tre, fem og ti år etter ulykken for å kartlegge langtidsvirkningene. I høst skal han tilbake og foreta 20-årsundersøkelsen. Forskningen er unik i internasjonal sammenheng.

– Dette er et understudert felt. At det er så mange som sliter så mange år etter, det lærte ikke jeg på universitetet. Jeg blir fremdeles overrasket over våre funn, så lang tid etter ulykken.

YAEL LÅ OG DRØMTE. Hun drømte at hun lå på en strand, det var varmt der, og hun lot sanden renne gjennom hendene.

Plutselig våknet hun. Det var blod på hendene, og det var ikke sand hun holdt på. Det var glassbiter. Hun lå i bussen, den sto lent inntil fjellveggen som den hadde truffet i en fart av over 60 km/t noen minutter tidligere.

– Jeg husker så godt den fø­lelsen av sand mellom hendene, forteller Yael.

YAEL HUSKER ALT , hun husker navn, steder, personer, hvor de satt i bussen. Hun låner notatblokken vår, og skriver ned fornavnene på alle som gikk i klasse 5B den gangen. 13 jenter og 11 gutter. Og de to som ikke ble med på bussturen, jenten og gutten som var så bilsyke at de ikke orket å dra til Norge.

Klasse 5B skulle til Shetland. Elevene hadde bakt brød og solgt dem på torget i Kista. På plakaten de laget sto det: «Köper ni, så reser vi».

Men de var ikke fornøyd med bussen. Noen av foreldrene syntes den var gammel og trasig. Det var nervøs stemning før avreisen.

– Kanskje vi hadde en slags forutanelse, sier Yael.

BUSSULYKKEN rystet hele Norge den kvelden. I Hardanger hadde lensmannsførste-betjent Eiliv Lønningen kjørt sin datter til Odda da han fikk melding om at noe hadde skjedd der oppe i dalen.

– Jeg kjørte svært fort oppover. Vi hadde først fått melding om en bussulykke med antatt mange skadede, men omfanget av denne ulykken var sjokkerende. Det var mange barn der ...

Lønningen hørte gråt og skrik i bussen, og forsto raskt omfanget.

– Det var uvirkelig, som på en film. Det ble etter hvert rolig der, som en slags hellig høytid over stedet. Alt var så trist og uvirkelig.

INNE I BUSSEN så Yael sin bestevenninne Ewa-Lena. Hun satt der og så ut som hun sov. Sin egen pappa kunne hun ikke se noe sted. Et annet sted i bussen hang Åsa halvveis ut av et pulverisert vindu.

Yael hadde sittet langt fremme til høyre da de dro fra Kista. Men hun hadde byttet plass med en bilsyk venninne, og gått bak i bussen og satt seg. Pappa hadde sittet der fremme i bussen et sted.

Ewa-Lena overlevde ikke. Ikke pappa heller.

OVERLEGE Anders Mølster var i Åsane og kjøpte tapet da telefonen kom den kvelden. Han forsto med en gang at det dreide seg om en større katastrofe.

Alt disponibelt mannskap ble kalt inn. Fordi ulykken fant sted mange mil unna, hadde sykehuset god tid til å forberede seg. Bare en uke tidligere hadde Haukeland sykehus gjort ferdig en beredskapsplan for katastrofer.

Mølster sto i døren med skjerpet hode og høy puls. Som ortopedisk kirurg og leder for traumeteamet var det hans ansvar å sortere. Han skulle slå fast skadeomfanget og sende de skadede videre i systemet.

– Vi holdt på hele natten. Det var mange pasienter med relativt omfattende skader, så jeg husker jeg tenkte at her er det viktig å holde oversikt, og til enhver tid vite hvor alle pasientene var og hvilken tilstand de var i. Vi nummererte dem etter hvert som de kom inn. Skrev nummeret i pannen deres med tusj.

Først neste morgen, etter å ha vært rundt og sett til alle pasientene, gikk det opp for Anders Mølster hva han hadde vært igjennom. At det var barn det gjaldt.

Etter det gikk han seg en lang fjelltur.

BEGGE VAR HARDT SKADET . Yael brakk begge bena, og hadde skader i magen. Åsa ble fløyet i helikopter til sykehuset. Hun var bevisstløs og hadde hodeskader. Kjeven hennes var avrevet, alle tennene var slått ut. Høyre arm var brukket tvers av.

Et nesten arrløst ansikt vitner i dag om hvor avansert kirurgi hun fikk, allerede første natten.

– Jeg har et arr langs neseroten og under haken, men de er knapt synlige. Det er helt ufattelig at jeg fikk ansiktet mitt tilbake. Jeg lurer på hvordan jeg hadde sett ut om ulykken hadde hendt her i Kista, sier Åsa.

DEN 16. AUGUST kom det 56 svært sjokkskadede pårørende til Bergen. Sjef-psykolog Dagfinn Winje og kriseteamet ved Haukeland hadde bedt om at det ble sendt en gruppe ressurspersoner fra Kista sammen med dem.

Katastrofeledelsen hadde rekvirert et fly og et hotell. Kriseteamet tok seg av den psykososiale hjelpen til de rammede familiene. Ressursgruppen skulle være bindeledd til hjelpeapparatet hjemme i Sverige.

– Vi hadde aldri gjort dette før. Vi samlet altså alle de rammede på ett sted, og det gav en smidig håndtering, forteller Winje.

En stund var det snakk om å sende skadede og døde til flere forskjellige byer, men alle ble samlet i Bergen.

– Det førte til at vi klarte å holde det hele sammen, at alle følte seg ivaretatt og sett, sier psykologen.

DEN FORMIDDAGEN gikk Ylva Edholm Johansson på kontoret i kirken og forlangte å få ti tusen kroner i hundrelapper. Ylva er diakon i Kista kirke. Ylva smiler mye, selv om hun har jobbet med døden hele sitt yrkesliv.

Det er hun som er limet i denne for-tellingen.

– Noen måtte jo håndtere det praktiske, foreldrene dro herfra uten noen ting. Så det falt på meg å kjøpe ting, underbukser, klær, tannbørster. Alle jentene fikk mintgrønne joggedrakter, husker hun.

ÅSA VÅKNET en stund den første dagen. Pappa var der. Hun så ut på et stort fjell, før alt ble mørkt igjen.

Yaels mor og bror på 16 var også kommet. Yael våknet med begge bena i gips, og lurte på hvorfor mamma og storebror var der. Så fikk de komme inn på et eget rom. En lege kom inn og fortalte at hennes pappa var død.

– Han sa det på norsk, og jeg forsto først ikke hva han sa. Jeg husker jeg gråt litt, og mor sa at dette skulle vi klare, vi tre.

Det var kanskje rett ting å si, men det ble ikke akkurat slik.

DAGFINN WINJE forteller om de ni dagene på sykehuset. Om samlingene for de pårørende, som trengte informasjon om igjen og om igjen.

– Hvis folk blir overlatt til seg selv og sine fantasier, blir fantasiene virkelige. Derfor er det så viktig å formidle eksakt hva som har skjedd. Nøktern, konkret og repeterende informasjon, forteller Winje.

KRISETEAMET gjorde et par ting de pårørende aldri glemmer.

De tilbød dem å se sine døde barn og ektefeller før hjemreisen. De ble plassert i Eidsvåg kirke og Nygård kirke i åpne kister.

– Det falt på meg å ordne slike ting som kanskje var viktige for familiene. Hvilke kompiser som skulle ligge ved siden av hverandre i kirken, for eksempel. Jeg oppdaget at to kompiser skulle sendes til hver sin kirke før syningen, og det gikk jo ikke an, forteller Ylva Edholm-Johansson.

Noen dager fikk foreldrene også tilbud om å dra til Måbødalen for å se ulykkesstedet. Noen valgte å takke nei. En av dem var Jan Leva.

JAN OG MONIKA LEVA hadde bare en sønn, Patrik. De sitter på samtalerommet i Kista kirke og forteller om opp— og nedturer, om hvordan de ofte har følt seg på grensen til gal. Jan forteller at det er så vanskelig å ta selv den aller minste beslutning når man er i sjokk.

– Så jeg sa nei til turen opp til ulykkesstedet. Og det angret jeg på i et helt år etterpå. Jeg hadde ingen anelse om hvordan det så ut der oppe, det gjorde det svært vanskelig for meg, sier han.

– Men året etter ble jeg med opp til tunnelen. Og jeg kjente at det var utrolig godt for meg å være der.

INNE I Kista kirke sprenger en kullsvart, kubeformet stein seg ut av veggen. Dette er minnesteinen etter ulykken. Ylva Johansson forteller at den er kjøpt for pengene som var igjen etter klasseturen og bidrag fra Kista menighet.

– Foreldrene ville ha et sted i kirken de kunne gå til, en egen krok der man kan tenne et lys. Når du står i kirken kan du se lyset som speiler seg i det svarte, sier Ylva.

– Noen ganger kommer det barn her som ser minnesteinen og spør: Har dere TV her?

KISTA KIRKE ER åpen hele dagen. Mursteinsbygget ligger midt på småbytorget, som et solid tilfluktsrom.

– Den ble vårt tilholdssted. Det første året gikk vi hit rett fra jobb, vi bodde nesten her, forteller Jan Leva.

Ylva forteller at ulykken skapte et stort fellesskap i Kista. Det var møter, samtaler, det ble faste samlingsdager hver mandag. Det var her foreldrene fikk informasjon og støtte.

– Den norske havarikommisjonen var til og med her og snakket om sine resultater, før de ble offentliggjort i avisen. Sånne ting fikk foreldrene til å kjenne seg trygge her, sier hun.

MEN IKKE ALLE taklet hjemkomsten like bra. Det var sammenstøt, verbale angrep, fæle møter og beskyldninger. Noen jaktet på en syndebukk.

– Allerede i Norge delte vi oss i grupper. Den ene gruppen stilte foreldrene til ansvar og jaktet på en syndebukk. Den andre gruppen var mer opptatt av å bearbeide. Så var det en tredje gruppe, de som fikk barna sine hjem igjen. Mange slet med dårlig samvittighet, sier Jan Leva.

EN DAG DEN HØSTEN kom det en kvinne opp til Barbro Byström. Hun skjelte henne ut og spurte hvorfor hennes mann ikke hadde stoppet bussen tidligere.

– Da sa jeg at du får gå bort på Spånga kyrkogård og spørre ham selv, sier Barbro Byström.

Det var ektemannen Kenth som kjørte bussen. Sønnen Alexander satt ved siden av ham. Begge omkom.

I vinduskarmen hjemme hos Barbro har Kenth og Alexander sin faste plass i glass og ramme. Barbro har tent lys mellom dem i 20 år. Den dag i dag er det flere som ikke hilser på henne når hun treffer dem i Kista. Det har vært en stor belastning.

– I dagene før Kenth døde fikk jeg pratet ordentlig med ham om hva som hendte. På grunn av de samtalene har jeg aldri hatt skyldfølelse, sier trebarnsmoren.

ÅSA OG YAEL fikk også skjellsord etter seg på gaten. Etter en stund ble de usikre på hvem de kunne hilse på.

– Som om det var vår feil at vi hadde overlevd, sier Åsa.

– På en måte kan jeg forstå. Vi minnet dem om barna de hadde mistet, og de syntes det var urettferdig at noen fikk leve, mens andre måtte dø. Men det var jo helt feil å ta det ut på oss, sier Yael.

BESTEVENNINNENE fikk forskjellige liv. Åsa fikk bearbeidet det med familien sin. Yael tilbrakte store perioder på sitt eget rom, passiv, taus, ensom.

– Vi pratet aldri om det som hadde hendt. Ingen brydde seg om hvordan jeg hadde det eller hva jeg foretok meg.

Yael satt på rommet sitt og var livredd for et par ting. For at noen skulle oppdage at hun hadde byttet plass med klassevenninnen i bussen like før ulykken. For at noen skulle få vite at hennes far hadde sovet i bussen natten før ulykken, mens de andre lå i telt. Hun har aldri fortalt om det før nå.

– Jeg var redd for at de skulle tro at han hadde tuklet med bussen, sier hun, stille.

– Fortalte du noen om disse tankene?

– Nei, det har jeg aldri gjort. Selv ikke til Åsa. I grunnen har jeg aldri snakket om ulykken på et dypere nivå. Før nå.

FØRST I APRIL , året etter, kom Yael tilbake på skolen. Det ble et sjokk. Ulykken var blitt tabu. Lærerne sa ikke ett eneste ord om ulykken. Det var taust.

– Vi kom tilbake, halve klassen manglet, og så skulle vi liksom bare gå videre som før.

Yael er fortsatt sint for den manglende oppfølgingen på skolen. Åsa mener det hele ble en stor verkebyll.

– Vi ble som en spesialklasse. Etter hvert trodde folk vi var dumme. Og det varte helt til vi gikk i niende klasse, sier Åsa.

TIL TROSS for at samtlige familier fikk tilbud om psykologhjelp i Kista etter ulykken, har ingen vi treffer noe godt å si om den.

– Det var som om de ikke forsto hva vi hadde vært igjennom. De trodde visst vi skulle være ferdigsørget etter et år, sier Barbro Byström.

Ved siden av henne i sofaen sitter Marie Demander. De kjente hverandre knapt før ulykken. I dag er de svigerinner.

Marie mistet eldstesønnen Tobias. Den første tiden var hun fullstendig likegyldig overfor de tre andre barna sine.

– De fikk mat og rene klær. Men mitt engasjement var helt borte. I en slik situasjon orker man ikke engasjere seg i dem som lever, fordi den døde står fremst. Man blir ingen bra mamma, sier Marie.

Minstejenten Emily minner henne om det. I flere måneder hadde den lille jenten krevd minimalt av sin mor, bare ligget og pludret på teppet i stuen.

En dag rullet hun seg rundt og begynte å krabbe omkring på gulvet.

– Plutselig så jeg henne. Hun kom krabbende mot meg med brystkassen full av støv. Da forsto jeg at jeg og mine barn hadde et liv som skulle leves.

Marie har det bra nå. Hun har utdannet seg til sosionom. Ungene klarer seg fint. Hun er gift igjen, med broren til Barbro. Marie sier at det er godt å være i en familie der alle vet, der alle forstår.

SYV ÅR ETTER ulykken var noen av foreldrene fremdeles samlet i kirken, hver eneste mandag. Foreldrene forsto da at de satt på en unik kompetanse om sorgarbeid.

De bestemte seg for å lage en helt ny organisasjon. De kalte den Febe, etter historiens aller første diakonisse, hun som er nevnt i Bibelen. Men også som en honnør til diakon og energibunt Ylva, som alle var blitt svært knyttet til.

I dag har Febe over 300 medlemmer, fordelt på 11 avdelinger over hele Sverige. De har en Febe-dag i året i Kista, med foredrag og møter, og en utdanningsdag for Febe-kontakter.

Og et eget medlemsblad og en egen nettside.

– Jeg sier at de er som små diakoner selv. Dom er jätteduktiga. Det finnes nemlig en veldig drivkraft i mennesker, selv om de har mistet noen, sier Ylva.

– Det viktigste er å skape et sted der man kan møtes. Det trenger overhodet ikke være så terapeutisk. Og så må det få ta den tid det tar. Gjerne 20 år.

I 1997 DØDE HUNDEN. Jan og Monika Leva hadde kjøpt seg en norwich terrier for å fylle litt av tomrommet. Men den døde, og der satt Jan og strigråt. Det var første gang han gråt siden ulykken.

– Da sa Ylva til meg: Nå er det Patrik du gråter for. Og det var det.

Jan og Monika fant flere måter å takle sorgen på. Den 22. april 2006 skulle Patrik ha fylt 30 år. Foreldrene samlet hele slekten til bursdagsfest for sønnen, som hadde vært borte siden 1988. – Vi måtte gjøre noe som betydde noe, ikke bare sitte og tenke på hvor gammel han skulle ha vært. Det ble en fin stund, forteller Jan.

PÅ ET LOFT hjemme i Øygarden ligger en nedstøvet koffert. I den har Eiliv Lønningen samlet alle egne papirer og notater fra den gang, og råfilmen fra ulykkesstedet.

Når vi kommer på besøk, tar han dem frem for første gang på mange år. Vi ser filmen sammen. Eiliv blir intervjuet. Han står foran tunnelåpningen og snakker, mens redningsarbeidet fremdeles pågår.

– Du kan se at jeg ikke hadde det særlig bra, sier han.

I ettertid er det ett minne som har festet seg. En liten, blek pike på en båre.

– Jeg vet ikke om hun levde. Jeg husker bare at hun hadde et sår på nesetippen, sier den pensjonerte politimannen.

Lønningen har lenge sagt til seg selv at han er ferdig med denne ulykken nå.

– Men kanskje jeg aldri blir det. Ennå har jeg ikke vært tilbake på åstedet.

Jeg kjører forbi, og unnskylder meg med at jeg har dårlig tid, at jeg må rekke fergen.

I hagen i Øygarden har han bygget en liten hytte til seg selv. Hans kone kaller den «furteboden».

– Kanskje det var derfor jeg bygget furteboden, sier han ettertenksomt.

– For å ha et sted å gå med alle tankene.

YAEL HAR to tatoveringer. «Liam» står det, med fete bokstaver, på innsiden av armen, like over pulsåren. «Nellie» har fått plass på den andre armen. Liam er fire og Nellie er snart tre.

– Liam har lyst til å bli «polis». Da jeg skulle velge retning i livet, var det ingen som brydde seg. Hvis noen hadde støttet meg, hadde jeg kanskje blitt det jeg hadde ønsket å bli. Frisør, forteller Yael.

Åsa har navnet på sine barn, Ella (4) og Melker (2), skrevet på overarmen med henna-blekk. Åsa er redd for nåler.

Yael og Åsa lærte seg etter hvert å leve med det de hadde vært igjennom. Minnene ble svakere og svakere.

Helt til de selv ble mødre.

Da Åsa gikk gravid første gangen, kom ulykken tilbake. I form av grusomme mareritt. Nå går hun med en lammende dødsangst, og har et uvanlig stort kontrollbehov. Hun orker nesten ikke å gå forbi et sykehus, og er ekstremt redd for smerte.

– Jeg er så redd for at mine barn skal bli alene, at jeg skal dø fra dem eller de fra meg. Jeg må kjenne på magen deres at de puster når de har sovnet. Men jeg er veldig bevisst på at jeg er slik på grunn av ulykken, sier Åsa.

YLVA EDHOLM-JOHANSSON har jobbet med døden hele sitt voksne liv. I dag leder hun krisegruppen i Kista kommune.

– Av skade blir man bare skadet. Det finnes ingen mening i at 12 barn omkommer på denne måten. Det er ingen mennesker som skal rammes av noe sånt, sier hun.

Ylva har spart på all dokumentasjon fra ulykken. Bilder, brev, telegrammer, alle avisutklipp. Det skal scannes og overføres til cd nå, slik at alle som var berørt kan få.

– For det er fremdeles et stort behov for informasjon. Kanskje ting som ikke var så viktige da man var 15, blir viktigere når man blir eldre. Det kommer tilbake. Helt säkert.

BARBRO BYSTRÖM hadde til å begynne med dårlig samvittighet fordi hun sørget over Alexander og Kenth på forskjellig vis og til ulik tid.

– Først da Dagfinn Winje fortalte meg at jeg kunne sørge over en av dem om gangen, fikk jeg det lettere, sier hun.

– I dag sørger jeg annerledes. Alexander skulle ha vært i trettiårene nå, kanskje hatt sin egen familie og klart seg selv. Kenth og jeg skulle hatt tid til å gjø­re ting sammen. Så på en måte savner jeg Kenth mer i dag.

JAN LEVA hadde en drøm et halvt år etter ulykken. Den var så utrolig detaljrik.

– Den begynte med at jeg gikk inn i en skog med store trær, digre trestammer. Jeg gikk inn i et drivhus der stammene fortsatte opp gjennom taket. Alt var hvitt der inne. I enden av dette huset var en seng, og der satt Patrik og leste med knærne trukket opp under seg, akkurat som når han leste Kalle Anka. Jeg satt meg ned der og spurte hvordan han hadde det. Vi hadde en utrolig fin dialog. Og da vi hadde pratet ferdig, våknet jeg. Og da tenkte jeg: Nå har jeg pratet med Patrik. Nå har jeg møtt ham. Og det var så skjønt. Det var helt fantastisk, forteller Jan.

– Vi har gjort oss vant med at Patrik ikke skal skremme oss, at vi ikke skal frykte det at han er død. Men vite at han skal være med oss hele tiden.

Kilder: Intervjuer (se faktaboks), BT-arkiv, «Psychological adjustment after severe trauma» (Dagfinn Winjes avhandling, 1997), «När det ofattbara händer» (Rapport om omsorgsarbeidet i Kista, 1998), www.febe.net

Roar Christiansen
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus