— Jeg har aldri hørt om at jødene i Bergen ble varslet, sier Bjarte Bruland, faglig leder for Jødisk Museum i Oslo.

Av de drøyt 1500 norske jødene som var registrert i politiets papirer, greide noe under halvparten å unngå å bli deportert. Det var flere tilfeller, blant annet i Oslo, der politifolk varslet om de forestående aksjonene, slik at jøder kunne komme seg unna.

Bruland tror en av grunnene til at nesten alle i Bergen ble tatt, var at den største arrestasjonen skjedde en dag tidligere her enn i Oslo. Flere i hovedstaden fikk vite hva som var skjedd i Bergen, før politiet banket på døren.

Forfatter og journalist Bjørn Westlie er en av dem som har skrevet mest om aksjonene mot jødene. En artikkelserie i Dagens Næringsliv i 1995 førte til at Stortinget i 1999 vedtok at det såkalte «Jøderanet» skulle kompenseres. 200 millioner kroner gikk til jødiske familier som fikk sine eiendommer beslaglagt. Det mosaiske trossamfunn fikk forvalte 250 millioner kroner.

Westlie understreker at det hovedsakelig var nordmenn som bidro til det han kaller «økonomisk likvidasjon» av jødene.

— Aksjonene er fremstilt som en tysk operasjon, der noen få norske nazister bidro. I virkeligheten var det norske byråkrater, norske advokater og norske forsikringsagenter som gjennomførte den økonomiske likvidasjonen, sier Westlie.

— Hvor mye visste folk om de norske jødenes skjebne?

— De visste vel ikke at de skulle i gasskammer. Men de ble jo sendt ut av landet, og de må jo ha skjønt at de ikke skulle på campingtur, sier Westlie.

Deportasjonen ble den gang omtalt som «evakuering av jøder». Men også Bjarte Bruland tror mange skjønte.

— Jeg tror Statspolitiet visste en god del. De visste i alle fall at det ikke ville ende godt. Mye tyder også på at den alminnelige norske befolkning allerede før krigen visste at leirene fantes, sier han.

Han mener mer kunne vært gjort for å hjelpe jødene.

— På et punkt går det ut melding; «Ikke send flere jøder over», til det norske grenselossystemet. De fryktet at systemet skulle bli sprengt dersom jødene også skulle benytte det, sier Bruland.

Etter krigen tok det lang tid før jødenes skjebne ble noe stort tema.

— Først på 60-tallet begynte man å diskutere Norges rolle i dette. Det var underkommunisert, men kanskje ikke bevisst. Det var «vi» og «de». Tyskerne var de stygge, Norge skulle liksom være så enhetlig. Det er jo ikke så riktig, det var mange som samarbeidet, sier Bruland.