— Halloen, Edgar! Husker du oss? - Sigurd! Arild!

Smil bredte seg og tårer ble felt da solen skinte på tre gamle menn i oppkjørselen til Furukollen 8 på Laksevåg søndag.

Sist gang Edgar så barndomskameraten Sigurd Frichsen (83) var tidlig i 1943. Da måtte Edgar flyttes fra sin pleiefar - jødehater og NS-ordfører Arne Normann på Laksevåg.

BTMagasinet skrev i fjor om flyktninggutten Edgar Brichta som unnslapp jødeforfølgelsene i Tsjekkoslovakia, for så å havne hos nazister i Bergen.

Nå er Edgars historie samlet mellom to permer, ført i pennen av tidligere BT-journalist Frank Rossavik, som i dag er samfunnsredaktør i Morgenbladet. Boken «Det niende barnet» lanseres i dag.

— Edgar var helt spesiell. Full av livskraft, og meget intelligent. At han overlevde krigen og nådde langt i livet overrasker meg ikke, sier kompisen Arild Birkeli (81).

Han gir sin jødiske barndomskamerat en god klem. Sist han så Edgar, var i 1948. Møtet

Om morgenen 27. oktober 1939 sto ni år gamle Edgar Brichta i en klynge av ni flyktningbarn på Hotel Terminus.

Noen dager tidligere hadde moren Regina satt ham på et tog i Bratislava. I regi av Nansen-hjelpen skulle Edgar, og 36 andre jødiske barn, bringes i sikkerhet i det nøytrale Norge. Ni av dem havnet i Bergen.

«Edgar ni år. En skjebnes kasteball flyktet derfra og herfra. Og nu her», skrev Bergens Aftenblad.

Lite visste Edgar om at han aldri mer skulle få se mor og far og lillesøster Vera igjen.

— Jeg trodde jeg skulle på ferie, forteller Edgar i dag.

Agnes Normann hadde møtt frem på Hotel Terminus. Hun ville egentlig ha en jente, men la umiddelbart sin elsk på den lysluggede og dresskledde lille gutten i klyngen.

Så ble det dem. Hjemme på Laksevåg ventet hunden Boris, og snart var pappa Arne hjemme fra ingeniørjobben på Blikkvalseverket.

Alvoret

Edgar fant seg fort til rette, lærte seg norsk og ble godt likt både av elever og lærere på Holen skole. Agnes og Arne Normann visste ikke hva godt de kunne gjøre for fostersønnen sin.

9. April 1940 våknet Edgar av at han hørte skuddsalver. Han gikk bort til vinduet og skimtet væpnede soldater som krøp i lyngen i tussmørket utenfor.

— Da forsto jeg at alvoret også hadde kommet til Norge. Da var jeg redd, forteller Edgar.

Ikke lenge etter var Arne et fremtredende medlem av Nasjonal Samling.

I mer enn to år skulle jøden og jødehateren bo under samme tak, før Nansen-hjelpen grep inn og fikk Edgar flyttet tidlig i 1943. Da var alle de andre jødiske flyktningbarna fra Tsjekkoslovakia brakt i sikkerhet i Sverige.

Jødehat

Arne Normann holdt sin beskyttende hånd over Edgar, som vant venner overalt hvor han gikk - også blant tyske soldater. Det likte fosterfaren dårlig. Å skjule en jøde var dødssynd - ikke minst for en fremtredende NS-mann!

— Alle vi kameratene visste av Edgar var jøde. Det er helt ufattelig at dette forholdet aldri ble oppdaget, sier Sigurd Frichsen.

I ettertid har Edgar forstått at Arne må ha visst hvilken skjebne Europas jøder led. Han kan ikke komme over at lillesøster Vera møtte døden i et gasskammer, bare syv år gammel, mens han lekte cowboy og indianer på Laksevåg. Men bitter på Arne er han ikke.

— Vi har sett nok av brutalitet som følge av bitterhet og hat. Bare gjennom forsoning og vennskap kan verden bli et bedre sted å være, sier Edgar.

Indianerland

Han er snart 80 år nå, og står på det gamle gutterommet med barndomskameratene og peker.

— Det var jo indianerland her ute. Bare noen få hus. Husker dere?

— Ja, du lurte oss, Edgar, du sa det var gull under vintertelen i jorden, og vi trodde deg!

Huset er kraftig ombygget siden han bodde der, men minnene sitter spikret. Spesielt ett:

Det var seinhøstes 1942. Arne hadde en gruppe NS-sympatisører på besøk. Edgar satt ved kaminen og lot som om han leste i en bok da han hørte følgende ord falle:

— Jødene er utsugere som føler seg for gode til å gjøre et dags arbeid. Det er jødene som er skyld i denne krigen.

En grav

Det var Nansen-hjelpen som skaffet Edgar nytt fosterhjem hos distriktslegen i Fusa, der han bodde til freden kom. Men Edgar holdt kontakten med Arne og Agnes Normann så lenge de levde.

Etter krigen dro han tilbake til et Bratislava i ruiner for å finne sin familie igjen. Han fant ingen. To år senere dro han skuffet tilbake til Norge.

Senere utdannet han seg til lege i Canada, og bor i dag i Sacramento, California.

Først i 1990-årene fikk Edgar Brichta endelig klarhet i hva som hadde hendt med familien. De endte sine liv i Auschwitz i 1942. — Da jeg og min kone besøkte Auschwitz i 1992, tok jeg meg i å lete etter Veras små sko da jeg sto foran monteren med sko etter jødene. Kunne det være den skoen - kanskje den - eller den?

— Jeg har aldri hatt et sted jeg kan kalle deres grav. Før nå - i denne boken. Det gleder meg, sier Edgar.

Martin Eilertsen
Martin Eilertsen