Lykkes mot alle odds

Da hun var rundt 13 år, ble Sabrina Reeves ett av landets den gang rundt 30.000 barnevernsbarn.

I løpet av de neste seks årene var hun innom en beredskapsfamilie, en fosterfamilier, tre institusjoner - og avsluttet sin «barnevernskarriere» i en vertsfamilie.

- Jeg har det bra nå, og ser positivt på fremtiden. Jeg har fast jobb og alle livets nødvendigheter, og håper å begynne å studere Jeg vil så mye med livet mitt.

I så fall havner hun i et mindretall blant tidligere barnevernsbarn. Bare en av fem har en såkalt «velykket voksenkarriere», ifølge en stor undersøkelse (se neste side)

- En veldig opprivende tid
Vi møter Sabrina Reeves på Sartor senter. Hun har nettopp solgt et par støvler til en mann, og er ferdig med arbeidsdagen på Skoringen der hun jobber fulltid.

Lenger borte på senteret ligger Bik Bok, hvor hun gjerne tar ekstraarbeid.

Etter at hun er blitt grundig fotografert, setter vi oss ned på en café.

- Mine erfaringer med barnevernet er mest negative, og det har vært en veldig opprivende tid. Folk som jobber der er for «flinke» til å skjære alle over en kam, istedenfor å se hva den enkelte trenger av hjelp. Jeg følte at jeg ikke fikk hjelp før jeg kom i det siste tiltaket. Først da fikk jeg følelsen av at de satt seg ned og hørte på meg og hva jeg hadde behov for.

Reeves har bodd mye av sin ungdom på institusjoner. Det var ingen god erfaring.

- Jeg opplevde institusjonene som ampre krigssoner. Det føltes som om de ansatte ikke hadde noen respekt for oss, og vi hadde ingen respekt for dem.

- Snakket hyggelig til meg
Hun følte det gikk bedre da hun som 17-åring ble overført til en såkalt vertsfamilie.

- Jeg hadde min egen leilighet i kjelleren i huset deres. De ga meg mye tid og frihet. Tidligere var jeg vant til å få kjeft hvis jeg testet ut grenser. Der svarte de med å snakke med meg på en hyggelig måte. Det var nytt.

Hun var også godt fornøyd med sine kontaktpersoner i Bufetat på den tiden.

- For første gang følte jeg at noen i barnevernet brydde seg. De ringte til og med og gratulerte meg på bursdager. Om jeg fikk problemer, så kunne jeg ringe når som helst. En gang da verftsfamilien ikke var hjemme, gikk røykvarsleren midt på natten. Da kom en av mine kontaktpersoner i Bufetat, brøt opp døren og fikk stoppet røykutviklingen, sier hun.

- Jeg følte at dette ikke var noe de gjorde for å få lønn, men at de virkelig brydde seg. Det var denne tiden jeg følte jeg kunne blomstre.

- Syter i fem minutter
Bufetat stilte også større krav til henne enn hun var vant til.

- Før kunne jeg bare ringe saksbehandleren min og si: Fiks det. Nå fortalte de meg hva jeg måtte gjøre, hvor jeg skulle gå og hvem jeg skulle snakke med. Jeg fikk også beskjed om å gjøre ting selv. For første gang ble jeg stilt til ansvar for egne handlinger. Det gjorde meg sterkere.

At hun fikk støtte og ble stilt krav til mens hun var i vertsfamilien, var en av mange faktorer som har ført henne noenlunde helskinnet gjennom tiden som barnevernsbarn, tror hun. Gode venner var andre faktorer.

- Jeg hadde en kjæreste som støttet meg. Jeg hadde også en god venn, også han barnevernsbarn, som pushet meg til å gjøre ting. Jeg er også en av de heldige som fortsatt har en familie å gå til. Min mor alltid bare vært en telefon unna.

- Hvordan har personligheten din vært til hjelp?

- Jeg er ikke den som legger meg ned og sparker i gulvet og syter og klager. Vel, jeg syter i fem minutter, så bestemmer jeg meg for å gjøre noe med det selv.

Pengemaskinen
Sabrina Reeves har også utfoldet seg i revygruppen «Kom nærmere» i fem år. Den består av ungdom som er i barnevernstiltak eller som er på vei ut av dem. Der synger hun, er skuespiller, sangpedagog og skriver en og annen sketsj.

- Vi vil vise barnevernet hvordan vi opplever ting. Det er ikke alltid like lett å sette ord på slike ting og snakke vanlig om det. Noen ganger er det lettere å si ting gjennom en sang eller en sketsj.

En av sketsjene heter «Pengemaskinen».

- Jeg spiller en robot i et barnevernstiltak. For at den skal hjelpe barna med for eksempel lekser, må de putte på stadig mer penger. Uten at det blir så mye hjelp av det likevel. Sketsjen ender med at barna må ta tak for å forbedre livet sitt selv.

Jævelunger
Reeves råd til barnevernsbarn som har det vanskelig, dreier seg om å bli hørt.

- Sett deg ned, tenk grundig over hva du vil si, hvordan du vil si det og si det på en skikkelig måte. Du kommer ikke langt med å være sint, sur og skrike høyest mulig.

Hun minner også om at det er lett å tro at elendigheten ingen ende vil ta.

- Da er det viktig å tenke at livet bare så vidt har begynt, og begynne å forberede seg på et liv utenfor barnevernet. De fleste barnevernsbarn får jo tilbud de kan bruke, men ikke alle greier å ta til seg den hjelpen de får.

22-åringen tar også et oppgjør med de fordommer mange har om barnevernsbarn. Hun har kjent dem på kroppen selv.

- Folk tror at barnevernsbarn enten er rusmisbrukere, noen skikkelige jævelunger, at far har vært stygg med deg eller at mor er narkoman. For meg stemmer ingen av disse tingene. Ikke har jeg et atferds- eller rusproblem. Jeg er en oppegående, positiv og blid jente, og har fortsatt god kontakt med mine foreldre. Da blir folk overrasket, noen til og med sjokkert.

- Nedlatende mennesker
Hun følte hun møtte mange av de samme fordommene da hun «vokste fra» barnevernet og måtte oppsøke sosialkontoret som 18-19-åring.

- De trodde jeg var dum og naiv, de var motvillige og nedlatende. Noen ganger måtte jeg ringe til tidligere miljøarbeidere og be dem ta kontakt. Med barnevernet i ryggen ble det fart i sakene.

Hun husker godt lignende opplevelser på turné med revygruppen.

- Siden jeg var blant de eldste, så trodde enkelte at jeg var en ansatt som var med. Da snakket de til meg som et voksent menneske. Andre trodde at jeg var et barnevernsbarn, og snakket til meg i den vanlige nedlatende tonen. Og det finner jeg meg ikke i lenger.

Sabrina Reeves sier hun velger ikke å ta seg nær av det.

- De er uvitende og har sin erfaring fra sin lille verden. Men de skal huske at det er mange forskjellige skjebner i en veldig stor verden.

I motsetning til mange andre, sa Sabrina Reeves ja til å snakke med BT om fortiden som barnevernsbarn og det å bli voksen.

- Jeg tror mange ser seg ferdig med barnevernet, det er et lukket kapittel for dem. For meg er den tiden fortsatt aktuell på grunn av revyen. Jeg vil ikke ha alle erfaringene jeg har uten å bruke dem. Kanskje det å snakke om dem kan føre til at noen endrer synet på barnevernsbarn.