Nesten helt øverst i blokkbebyggelsen, som ligger tett i tett fra Danmarks plass og oppover mot selve Løvstakken, bor trebarnsfamilien Magona fra Sierra Leone. Pappa og baker Abdul Rahman Magona (35), mamma og hjelpepleier Ramatu Magona (39) og barna deres Abraham Jamilatu (15), Amina June (3) og Amanda Jamilatu (7 uker).

— Her er det trygt og godt å bo. På løvstakksiden har vi både en stor, fin barneskole, barnehage, eget buekorps, fotballag og gode naboer. Ja, vi har til og med et eget sambrukshus, som brukes flittig. Og så har vi jo en fantastisk utsikt over hele byen herfra, sier Abdul fornøyd.

— I leiligheten vår her i Løvstakkveien er vi lykkelige, er familiemedlemmene enige om.

Les også: Når de norske forsvinner

Dugnadsånden på plass

35-åringen er veldig glad for å kunne bo sammen med familien sin i Bergen.

JULETRE: Pappa Abdul er en hjemmekjær familiemann som liker best å lese bøker og følge med på nyhetene. Han har kontakt med familien sin i Sierra Leone hver eneste dag.

— Norge er et fredfullt land, og Bergen er en veldig fin by å bo i. Folk her er snille, og vi har følt oss velkomne siden dag én. Blant annet ble jeg kjent med nabo Per Jacobsen, som fikk meg med i tillitsmannsgruppen til Bergen Bolig og Byfornying, nå etat for boligforvaltning. De forvalter et stort boligområde her på løvstakksiden, med rundt 270 leiligheter. Sammen med Per har jeg lært meg alt om den norske dugnadsånden, forklarer Abdul.

Pinnekjøtt og casava

Hjemme i stuen ligger nyfødte Amanda og sover trygt i et hjørne av sofaen. Mamma Ramatus søster Bintu Bangura (29), som bor like ved, er innom på tantebesøk for å «dikke» litt med siste tilskudd på familietreet. Mens treåringen Amina sitter sjenert og kikker på oss bak mammas rygg.

Det er like før jul. Men bortsett fra en upyntet, liten juletrebusk i stuevinduet og en nissefigur under TV-en, er ingen julepynt på plass.

— Nei, vi er muslimer og feirer ikke jul med julepynt og pakker og sånt. Men vi kommer sammen og lager god mat gjennom hele julehelgen. På julaften blir vi i hvert fall femten mennesker her. Da skal vi lage både norsk pinnekjøtt og afrikansk casava leaf. Det hører med, sier gjestfrie Abdul og smiler stort.

Buekorpsgutt

Abdul var 23 år gammel og forholdsvis nygift med Ramatu da han i 2002 reiste fra et hjemland preget av krig. Moren var død, og sammen med faren dro han til Norge og Bergen for å finne fred og ro. Tilbake i Sierra Leone satt Ramatu med vesle Abraham. Og det skulle gå flere år før de kunne følge etter, hjem til pappa Abdul i blokkleiligheten i Løvstakkveien.

SPRÅKSTERK: Amina (3) er født i Bergen, men snakker både bergensk, engelsk og kreolsk. Sistnevnte er ett av rundt 13 språk i Sierra Leone.

— Jeg husker godt hvordan det var å bo i Sierra Leone. Det var krig der, og vi var aldri trygge noe sted. Vennene mine ble spredd for alle vinder, og jeg vet ikke hvordan det har gått med dem siden, sier Abraham stille.I 2006 fikk mamma og han omsider følge etter til Norge. I Bergen begynte han på Nygård skole.

— Der lærte jeg norsk, før jeg fikk begynne på Ny Krohnborg skole, der jeg nå går i tiende klasse, forteller Abraham på klingende bergensk.

Den sjarmerende 15-åringen trives best i nabolaget, der også alle vennene hans bor. 15-åringen er glad i å spille fotball. Og er en ekte buekorpsgutt.

— Jeg har gått i Løvstakkens Jægerkorps i flere år. Byens eneste buekorps med både jenter og gutter. Det er kult, og jeg har mange venner i buekorpset. Nå er jeg fanebærer, sier han, og forteller hvor glad og stolt han er over å være bergenser hver gang han marsjerer gjennom gatene og ser folks ekte begeistring for buekorps.

Abraham har flere ganger reist tilbake til Sierra Leone for å besøke resten av familien. Sist sommer for første gang helt alene. Men han kunne overhodet ikke tenke seg å flytte tilbake til Afrika.

— Nei, aldri. Jeg trives kjempegodt med å bo i Bergen. Her føler jeg meg trygg. I tillegg har barn i Norge rettigheter som de ikke har i Sierra Leone. Her hører man på hva barn har å si. Det gir meg et varmt hjerte, avslutter Abraham Jamilatu Magona takknemlig.

KOKKELERING: Mens de voksne lager mat på kjøkkenet, steller Amina (3) ofte i stand festmåltider fra lekekomfyren sin inne i stuen. Her er hun sammen med mamma Ramatu, tante Bintu og lillesøsteren Amanda.