I Olsvik kirke møtte bare 30 soknebarn opp til pasjonsgudstjeneste i går.

— Jeg skulle selvfølgelig ønske det var flere her. Men mest for deres egen del, ikke for min del, sier sokneprest Gunnar Kolaas i Olsvik menighet.

Det var han og kirkekoret som arrangerte pasjonsgudstjeneste i kirken i går. For å markere at det er om lag 1974 år siden en from snekker og profet ble torturert og drept i utkanten av Jerusalem.

Ingen terningkast

Den norske kirke får refs fordi den ikke tillater sterke opplevelser, voldsomme utbrudd, alt fra ekstase til tai-chi. Statskirken må fornye seg, mener kritikerne. Bare en tidel av alle norske statskirkemedlemmer går i kirken, og nordmenn er blant de minst flinke til å utøve religionen sin, viser en europeisk undersøkelse. Men ratingtyranniet regjerer ikke her. Terningkast og religiøs markedspopulisme har ikke nådd Olsvik kirke ennå.

Pasjon betyr sterke følelser. Langfredag er kanskje kirkeårets tyngste dag, og det er voldsomme følelser det synges om. «Hugheil han strider, og for sine lider, radt til dess hjarta hans brest», synger menigheten, ømt.

Det var den dagen Jesus «utåndet», en ekstremt sentral dato for hele kristenheten. Men ingen står på benkene og hulker her. Her er ingen fortvilte rop og klager og tenners gnissel og til dels riving av hodehår.

Streng og verdig

Pasjonsgudstjenesten i Olsvik er en stillferdig og verdig affære, der fortellingen fra Lukas' dramatiske verselinjer leses opp fra begynnelse til slutt. Kun avbrutt av voldsom avantgardemusikk fra orgelet. Pasjonsgudstjenesten er streng, verdig, stillferdig.

To av menighetens eldre leser seg gjennom den alvorlige teksten, støttet av orgelmusikk i stadig mer aggressivt og atonalt crescendo. Men på benkene er det like lavmælt glissent. Det er påskeferie, folk er andre steder.

— Det er kanskje synd at påsken er i påskeferien?

— Tjah, det kan du si, sier soknepresten, og smiler. - Jeg tror klippekorttiden i kirken er forbi. Og jeg står heller ikke der med moralsk pekefinger og refser de som ikke kommer. Det er ikke min gudstjeneste, der er menighetens gudstjeneste. Mange går glipp av det vi kunne hatt sammen. Og det er litt synd, sier Gunnar Kolaas.

- Trist og vakkert

Pasjonen nærmer seg finalen, og de 30 synger salme om det som skjedde den gangen på Golgata.

«O Guds lam uskyldig, på korset ihjelslaget», hvisker menigheten. Tristesse, langsom død og sorg legger seg skjebnetungt under kirketaket. Kirken er ribbet og nedstrippet, dette er absolutt ikke stunden for ironi og sologitar.

— Det var en fantastisk gudstjeneste, sier Ingeborg Ingebrigtsen, en av de trofaste kirkegjengerne i Olsvik.

— Det var vakkert, på en trist måte. Veldig fin orgelmusikk, som understreker ordene. Dette er mye bedre enn at teksten bare blir ramset opp. Dette er jo en trist dag, men vi tar med oss gleden videre ...

Deisz, Ørjan