Først en gåte: «Maktperson. Høflig, respektert, stillfaren, logisk i sine resonnementer, reflektert og med gode intensjoner». Hvem snakkes det om her? Løsning følger – om litt.

Det smeller voldsomt i Damaskus midt i morgenrushet 9. mai. To bomber, en på 1,2 tonn og en 1,6 tonn, har gått av. Døde og lemlestede sivile ligger strødd etter tvillingbombene. 55 mennesker, om ikke flere, blir drept, mange hundre såret. Dagen i forveien var Robert Mood og flere av hans medarbeidere sekunder fra å bli rammet av en veibombe ved byen Deraa. Nå er den norske lederen av FNs observatørstyrke i den syriske hovedstaden. Halvtimen etter at bombene smalt er han på åstedet som øyenvitne. Der ser han koner, fedre, mødre, barn, som leter etter sine nærmeste. Eller det som er igjen av dem.

— Det var helt ubeskrivelige scener, sier Robert Mood.

Generalen som under hele intervjuet ellers holder meg i et fast blikk, skråner øynene mot bordplaten i noen lange sekunder. Han har vært i Libanon, Kosovo, Irak, Sudan, Afghanistan. Men inntrykkene i Syria overgår alt han har sett og sanset i konfliktherjede områder før.

— Det er sånne ting som ikke egner seg på trykk ... når du får lukt, følelser og det emosjonelle etter et slikt ragnarok tett innpå deg, så blir det utrolig mye sterkere enn å se det på et bilde eller gjennom en TV-skjerm, sier Mood. Hvordan er det menneskelig mulig å fordøye slikt, uten å bli merket? Som generalinspektør for Forsvarets veterantjeneste vet Mood hvor vanskelig noen soldater får det hjemme i Norge etter tøffe oppdrag. Hvordan "lander" han selv etter noe så jævlig?

Der kommer han, stram og strøken fra skotupp til beret. Når fotografen spør om vi kan ta bilde i det fine lyset, avvæpner han raskt: "Jeg tar imot ordrer, jeg". Robert Mood har noe ved seg som gjør at du føler deg vel i hans nærvær i løpet av minutter. Han er den første jeg ville gått i krigen med, selv uten fullført førstegangstjeneste og praktiske evner til å sette sammen en AG 3, tenker jeg i mitt stille sinn.

— Jeg hører godt, selv om du ikke skulle tro det etter stedene jeg har vært, sier Mood.

I ståket i restauranten på Bryggen forsvinner selv en dyp stemme, så vi flytter til et fredeligere hjørne. Mood har holdt foredrag på Sjøkrigsskolen i Bergen og øst raust av sine Syria-erfaringer, to måneder etter at han avsluttet jobben på bakken i det borgerkrigsherjede landet.

Mood var sjef fo r FNs observatørkorps i Midtøsten i 2009, den gang falt han for Syria og for folkets gjestfrihet. Han er kunnskapsrik og belest om regionen, kombinert med en sterk militærfaglig bakgrunn, paret med personlighet av ro og likevekt. Stødigheten har han med seg fra oppveksten, ifølge lillesøsteren. Robert var den som lyttet og sørget for å ordne opp når lille- og storesøsteren kranglet. De som har hatt han som sjef, sier han ser og respekterer folkene rundt seg, helt ned til individnivå i felt og på bakken. Han beskrives som en idealist med høy integritet.

— Jeg vet ikke om det var mer komplisert enn at de satt i FNs hovedkvarter og gikk gjennom hvem som hadde kompetansen til å utføre jobben, sier han om Syria-oppdraget. Mediene rapporterer, i en endeløs strøm av dårlige nyheter, om en av de blodigste dagene så langt. Titusenvis av menneskeliv har gått tapt, utallige barn er drept og mange er torturert, enda flere er drevet på flukt. Hvor skal dette ende?

— Regimet kan kollapse neste uke, eller krigen kan vare i mange måneder og år. Ingen vet. Men jeg er ganske sikker på at regimet rakner, før eller siden. Makthinnen er som svart stålis om høsten etter noen uker med ti minusgrader. Tynn, men knallhard. Sånn som da vi gikk på skøyter og fem av oss samlet seg på samme plass, da slo isen sprekker og brast. Sånn er det syriske regimet, mener Mood. Han øyner ingen gode alternativer til Assad-regimet nå.

— I dag er alle alternativer verre, med tanke på stabilitet. Vi fjernet statsapparatet i Irak, det var den største feilen det vestlige samfunnet gjorde. Hvis Staten i Syria kollapser, blir det verre enn Irak. Det er ingen moden opposisjon som står klar til å drifte landet videre.

Det kunne ha blitt en annen utgang på konflikten, om vestlige ledere hadde utvist større kulturforståelse, ifølge Mood. Han sier president Assad og hans krets var på gli i samtalene. Men vestlige lederes stadige utfall bidro til at dialogen og håpet om løsning strandet, mener Mood.

— De som kalte dette mission impossible, tok feil. Det kunne ha gått. Kofi Annan hadde en reell mulighet til å lykkes. I samtale med presidenten hadde vi en åpning for en rask overgang, stans i voldshandlinger og parlamentsvalg. Men sett fra bakken var det liten vilje fra vestlige makter til å forstå konflikten fra et arabisk perspektiv, der det er mye viktigere å redde ansikt enn å redde livet. Det viktigste for presidenten og hans nærmeste var å få anerkjennelse for reformer og skritt i riktig retning, mens Vesten fortsatte å hamre løs på at det hele måtte starte med at Assad måtte fjernes. Regimet sa at det kunne hende den fremtidige løsningen var uten dem, men at overgangen måtte starte med dem. Da ble det krasj, sier Mood.

Han forteller at de gikk i ring i diskusjonene, både med regimet og opprørerne.

— Vi kom ofte tilbake til at det å være den som tok det første skrittet, var veldig vanskelig. Begge sider virket genuint ute etter å finne en løsning og verne om Syria og syriske ambisjoner. Det sekulære, velutdannede, likestilte Syria med godt helsevesen og gode skoler.

Gåten, ja: «Maktperson. Høflig, respektert, stillfaren, logisk i sine resonnementer, reflektert og med gode intensjoner». Svar: Nei, det er ikke Kofi Annan (kunne sikkert passet på ham også). Men Bashar al-Assad, slik Robert Mood opplevde ham i en "veldig direkte og høflig, reflektert samtale".

— Det var mennesket jeg møtte, sier han og pauser et øyeblikk, før han på sin milde moodske måte fortsetter:

— Og det å møte et sånt menneske, med hans totale mangel på respekt for proporsjonalitet i bruk av vold og beskyttelse av sivile som bakteppe, var surrealistisk.

Der vi får demonbilder opp hjemme i stuene våre, bestemte mannen fra Kragerø seg for å møte "et menneske" under fire øyne.

— Du kan ikke ha en sånn jobb uten å tenke sånn. Du skal forsøke å forstå hvordan mennesket tenker, på hvilken basis det tar sine beslutninger og handler som det gjør. Det interessante i samtalen var at da jeg fortalte at han kunne forlate landet, så var ikke det alternativ en gang. Det går på æren, på hans og farens ettermæle. Det går på alawittenes posisjon, de var en forfulgt og undertrykt gruppe, sier Mood.

Da FNs mann tok opp voldsbruken mot sivile, var svaret fra Assad at volden var nødvendig og naturlig ut fra regimets utfordringer. Hovedansvaret plasserte han hos inntrengere i Syria, som en del av konspirasjonen mot ham. Da de snakket om voldsspiralen, og at denne til slutt kan få konsekvenser for den vaklende lederen og hans familie, så gjorde heller ikke det inntrykk på presidenten.

PÅ BAKKEN I SYRIA: Robert Mood på jobb i Syria, som leder av FNs observatørstyrke på bakken under borgerkrigen. Her møter han Syrias vise-utenriksminister Faisal al-Miqdad, 5. juni i år.
REUTERS

«Sannsynligvis den verste voldsbruken etter Annen Verdenskrig» , sier Mood om Syria-volden og antyder et farlig avtrykk, siden verden bare er tilskuer.

— Vestens svik mot den syriske befolkning vil bli opplevd som så grovt av fremtidige generasjoner i Syria og Midtøsten at Vestens troverdighet i araberverden og Midtøsten kan få et alvorlig skudd for baugen. Den totale urimeligheten de opplever ved at Vesten tråkket til i Libya, men står og ser på nå ... mye kunne blitt gjort hvis Sikkerhetsrådet var samlet, eller om en koalisjon var interessert i å gjøre en jobb for å beskytte sivile.

- Du har en sønn på tre år, forsto han noe av det du var med på?

— Han skjønte at jeg var borte, men forsto ikke dramaet. Fem til 15 år er den verste alderen hvis du skal ut og gjøre noe som er virkelig dramatisk, da skjønner de mye mer av det som foregår og hvor farlig det kan være.

- Når du ser barn på alder med ditt eget bli drept på en grusom måte, hva tenker du da?

— Det setter tragedien i perspektiv, gjør det mulig å relatere det til deg mer personlig. I Srebrenica sorterte de ut voksne menn og eldre guttebarn, i Rwanda var det en logikk, selv om det var mer irrasjonell voldsbruk. Men i Syria så er det ... det å ta livet av 49 små barn mellom halvannet og ni år ...

Nerve, det er ordet. Mood omfavner for å beskrive hvordan det var å jobbe i borgerkrigskaoset. «Mye nerve». Han sier de balanserte på risikogrensen med hva man kan gjøre som ubevæpnede observatører. Men på riktig side, siden alle kom ut i live.

— Det at du eller noen andre ikke mistet livet var vel også litt tilfeldig?

— Litt flaks, absolutt, det vet vi at det var, vi var så nærme ved noen anledninger.

- Da du sto midt i dramatikken, ringte du hjem til konen din da?

— Det gikk nok mye på SMS, det var ikke tid til å ringe. Jeg tror jeg klarte å sende av gårde meldinger, da jeg visste at det var så nære på at det ble oppslag. Det at hun har vært i Damaskus mange ganger og bodd der tidligere, utforsket trange smau og følt seg trygg og velkommen der, gjorde at hun var i stand til å sortere dramatikken bedre.

Det tok to uker, noe lenger enn vanlig, så var Robert Mood tilbake i hverdagsrutinene hjemme på Kolbotn. Så bar det tilbake til den egentlige jobben hans som veteraninspektør, der hans bakgrunn i høyeste grad må kunne sies å være relevant. De siste norske soldatene er på vei ut av Afghanistan, Norge har fått 7500 nye veteraner, med titusener av pårørende. Krigen vil ikke være over for alle.

Mood-røsten, som er beskrevet som en dyp brønn, durer med raskere frekvens. Nå trer krigeren frem, generalen med genuin omsorg for soldatene sine. Hvor mange som får psykiske seinskader avhenger ikke bare av oppfølgingen fra Forsvaret eller helsevesenets kompetanse på krigsskader, men også av hvordan veteranene tas imot av samfunnet her hjemme, påpeker han.

— Jeg ser allerede tendenser til at debatten i altfor stor grad handler om hvorvidt soldatene våre har skapt varig fred i Afghanistan eller ei. Det uroer meg og er på kanten til å være urett mot soldatene, mot familiene, det er en helt feil debatt, mener Mood.

Han vil at soldaten som har kjempet i Afghanistan skal kunne gå med «rak rygg over Torgallmenningen i ørkenuniform».

— Det er deg og meg som tar imot alle soldatene når de kommer hjem, som skal anerkjenne og klappe dem på skulderen, det er alle ordførerne i Norge som skal ta imot dem og sørge for at de sees og verdsettes i lokalsamfunnet, sier Mood.

Han ber rikssynserne plassere ansvaret hos politikerne, og politikerne om ikke å skyve det fra seg. Afghanistan er et politisk prosjekt, ikke et militært, poengterer han.

— Norges regjering og internasjonale politikere må spørre seg om de har brukt verktøykassen riktig og på en klok måte for langsiktig suksess. Soldatene fortjener anerkjennelse, uansett om Afghanistan skulle kollapse i borgerkrig om to år. Blir det en kollektiv bebreidelse av soldatenes innsats, så er sannsynligheten for at mange vil slite stor.

- Det er brutal t, utbryter han etter å ha kjempet seg opp Stoltzen med startnummer på brystet og blitt klokket inn på 16,02. Målet var å komme under 20 minutter, og slå de to veterankompisene som gikk dagen før. Enkelte vil si at det er vanskelig å forstå at generalmajoren selv ikke sliter mer med å komme helt «hjem». Gode rutiner på fysisk aktivitet, som løpeturer og friluftsliv. Hverdagslige rutiner, sove og spise, et godt nettverk, så banal er oppskriften hans. Samt lite alkohol. Det er et poeng i forhold til mange veteraner, understreker han, det å være bevisst på at et glass ekstra ikke hjelper.

— Siden jeg har kommet «hjem» fem ganger før, har jeg funnet ut hva som fungerer for meg. Jeg blir også tvunget raskere tilbake, siden noen venter hjemme, så har jeg muligheten til å holde foredrag på krigs- og stabsskoler og blir hentet til Brussel, London og Washington for å bidra. Det fungerer vel så bra for meg, som å prate med en med utdanning, forteller han.

Men selv Mood må gjennom noen netter med dårlig søvn, noe han mener er normalt.

— Jeg tåler sikkert ikke alt jeg heller, den beste indikasjonen får du fra den du lever med. Så lenge konen forteller at jeg oppfører meg som folk, tolker jeg det som greit. Hun har gjort meg oppmerksom på at det kommer noen stygge lyder om natten, og at det er noe som jobber inne i hodet.

Generalen vil ikke være med på at han har så mye som en skrape, et ørlite merke på sjel og sinn, etter å ha luktet død, enset fare og oppholdt seg i konfliktsoner gjennom så mange år.

— Jeg vil ikke bruke ordet «merket», instinktvis opplever jeg det sånn negativt. Jeg vil heller si erfaring. Alle kommer hjem rik på erfaringer, og du er jo et annet menneske når du kommer hjem enn da du dro.

FOTO: HÅVARD BJELLAND
HÅVARD BJELLAND
MOODS RESEPT: Robert Mood måtte prøve seg i Stoltzen under oppholdet i Bergen, han ble klokket inn på 16,02. Fysisk aktivitet er svært viktig for ham i "landingsprosessen" etter tøffe oppdrag i krigsherjede områder.
HÅVARD BJELLAND
RAK RYGG: Robert Mood mener samfunnet må rose norske soldaters innsats i Afghanistan, uavhengig av det politiske prosjektet. - Vi må la dem kunne gå rakrygget over Bryggen og Torgallmenningen, sier Mood, som nylig var i Bergen for å holde foredrag på Sjøkrigsskolen. FOTO: HÅVARD BJELLAND
HÅVARD BJELLAND