Jeg innrømmer det. Jeg er en av dem som overser gode parkeringsplasser. Rett og slett fordi jeg har angst for å lukeparkere. Frykten for å bruke en halvtime på å skvise meg inn, mens kompisen i passasjersetet ser oppgitt på meg. Redd for at folk skal stoppe opp og le, eller at jeg skal lage en bulk i den nye Alfa Romeo'en som står lagelig til i gaten vår.

Da kjører jeg heller en tur i nabolaget, gjerne i 20 minutter, før jeg finner en «normal» parkeringsplass som jeg klarer å manøvrere bilen inn i. Jeg har til og med spurt naboen om han kunne være så snill å lukeparkere for meg da jeg traff ham utenfor leiligheten. Flaut, men jeg hadde allerede lett etter en ledig parkeringsplass i en liten evighet. Og det eneste jeg fant var selvfølgelig en haug med små ledige luker.

LUKEPARKERING er og blir en del av hverdagen dersom du bor i Bergen sentrum. Selvfølgelig hadde det vært lettere dersom jeg hadde hatt en snedden liten elektrisk bil eller en Mini. Men jeg har nettopp anskaffet meg en Audi A4. Et langt drog av en stasjonsvogn. Det gjør ikke livet lettere.

Derfor bestemte jeg meg for å ta kontakt med en kjørelærer, selv om jeg har hatt lappen i snart ti år. Den gangen lærte jeg aldri å lukeparkere. Jeg tror sjåførlæreren hadde mer enn nok med å få meg til å rygge uten å vri rattet feil vei.

— Jeg setter av en dobbelttime. Det bør vel holde, sier Erik Stephansen og ler.

Han har ikke opplevd at folk ringer for å få ekstra opplæring i lukeparkering, men jeg lar meg ikke knekke av den grunn. Kjenner bare at jeg gruer meg litt etter at vi har avtalt tid og sted.

NATTEN FØR KJØRETIMEN drømmer jeg om en grusom trafikklærer som prøver å tvinge meg inn i en ørliten luke. Selv om jeg ikke klarer å skvise meg inn i løpet av dobbelttimen, fortsetter han å harselere med meg.

Den virkelige sjåførlæreren er heldigvis vennlig og finner en stor luke jeg kan øve meg på.

— Bilen foran har så mange bulker fra før av at det ikke gjør noe om den får en til, sier han spøkefullt.

Jeg ler litt selv også, men har mest lyst til å si at han har et ekstra pedalsett han kan benytte seg av dersom det skulle bli for ille.

SÅ SITTER JEG DER i hans svarte BMW og kjenner at jeg begynner å svette På ryggen, i hendene og under armene. Jeg klarer ikke finne reversen og kveler motoren selv om vi står vannrett bortover.

— Å lukeparkere er egentlig ikke så vanskelig. Det vanskeligste er å overvinne frykten for å lukeparkere. Jeg har mange elever som gruer seg til å lukeparkere, men de får tro på seg selv etter å ha gjort det noen ganger, sier Stephansen trøstende.

Han lærte å lukeparkere av sin far ved hjelp av vaskebøtter. Stephansen prøver å berolige meg, og ber meg fokusere på den bilen jeg skal parkere foran.

— Når du står på linje med bilen du skal parkere bak, kan du begynne å svinge. Sikt hele tiden på bilen bak, kommanderer han. Jeg vrir meg rundt og rygger sakte bakover.

— Ser du nummerskiltet til bilen bak i sidespeilet?

Jeg nikker.

— Da kan du begynne å rette bilen opp igjen.

BILEN SMETTER FINT INN I LUKEN , og jeg måper. Aldri har det gått så smertefritt å presse seg inn i en luke. Jeg åpner døren og ser at jeg står perfekt inntil fortauskanten. Flaks, tenker jeg, men er likevel fornøyd med meg selv. På andre forsøk går det ikke fult så bra, men jeg merker at jeg har bedre kontroll når jeg konsentrerer meg om å se på bilen bak og ikke alt annet som skjer rundt meg.

— Det er nøkkelen. Dessuten trenger du ikke skynde deg. Ingen forventer at du skal lukeparkere på fem sekunder, sier Stephansen.

— Men det er ingen som gidder å vente en halvtime, parerer jeg.

Jeg prøver meg på en litt mindre luke. Det går sånn passe, men mye bedre enn tidligere. Selv om jeg står litt skjevt.

— Nå er det bare til å kjøre hjem og øve. Dersom du står fast, er det bare til å ringe, sier Stephansen.

Jeg nikker, men er likevel betenkt på om jeg kommer til å klare å smette inn i små luker med et svært dyr av en Audi.

HELDIGVIS FINNES DET HÅP for oss som alltid kommer til å være skjelven når vi skal lukeparkere. Toyotas ingeniører har nylig utviklet en bil som kan rygge seg inn i luken på egen hånd. Ved bruk av et kamera som peker bakover tar et dataprogram over styringen når det er på tide å skvise seg inn. Dersom du tør kan du lene deg tilbake, lukke øynene og slappe av. Bilen kjenner seg igjen og holder god avstand til rennesteinen og passer heldigvis på ikke å treffe naboene mens den utrolig nok gir deg en perfekt parkering.

Parkeringssystemet koster 15.000 kroner i Japan og kan monteres i den nye Toyota Primus. En hybridbil som veksler mellom strøm og bensin.

Nå håper jeg bare at Audi får ræven i gir og kommer opp med et liknende konsept temmelig kjapt.

OVERVINNE FRYKTEN: - Det vanskeligste er å overvinne frykten for å lukeparkere. Det er egentlig ganske lett, trøster sjåførlærer Erik Stephansen. <br/>Foto: KNUT STRAND