Byrådsleder Monica Mæland, ordfører Trude Drevland, høyres gruppeleder i bystyret, Ragnhild Stolt-Nielsen og lederne for seks av bydelsforeningene i Høyre, ønsker lokale kandidater fremfor Lønning på Hordaland Høyres stortingsliste.

— Omfanget av ønsket om å få andre kandidater enn undertegnede, var jeg ikke klar over om, og ikke hadde jeg undersøkt det heller. Får jeg en forespørsel fra nominasjonskomiteen om jeg vil stå på listen, er det min oppgave å vurdere det, og si ja eller nei, sier Lønning.

Er gjerne kontroversiell

- Burde nominasjonskomiteen orientert deg om, dette på forhånd?

— Jeg visste jo at det var diskusjon om mitt kandidatur. Jeg registrerte skriveriene om dette i bergensavisene i sommer, og jeg hadde fått med meg Monica Mælands oppfatning gjennom BTs artikkel i helgen før pressekonferansen. Jeg oppfatter dette som en del av politikkens vesen, sier Lønning.

Han er glad for at det i nominasjonsprosessen er gitt rommelig tid til å vurdere kandidatene.

— Da jeg ikke nådde opp i Oslo for fire år siden, gikk det bare to uker fra komiteen la frem sin innstilling til det skulle nomineres. Nå går det nesten to måneder, som som gir hele organisasjonen, både i Bergen og resten av Hordaland god tid til å vurdere dette.

- Hvordan opplever du å være en kontroversiell kandidat?

— Som politiker må det være en fordel å være kontroversiell. Det motsatte er å være likegyldig, og hvem ønsker å være det?

Deltidsbergenser

Lønning har merket seg at hans kandidatur avvises med at han ikke har bodd i Bergen siden 1958.

— Jeg har vært i Bergen hver eneste sommer. Slik sett har jeg 12 års fartstid som sommervikar i byen, og her i Oslo tror jeg alle fortsatt oppfatter meg som bergenser, sier Lønning og ler.