ØIVIND ASK

Da Carl Pedersen ble ansatt i Jekteviken under første verdenskrig, var han omtrent 25 år gammel, og vant til hardt arbeid.

Han vokste opp i denne bydelen, men likevel begynte Carl som læregutt på Laxevaags Maskin— & Jernskibsbyggeri 15. januar 1906, et par måneder før han fylte 15 år. Her skulle han lære kjelesmedyrket, et viktig fagarbeid som krevde stor nøyaktighet, men et slit med de store steamkjelene. Begynnerlønnen var 8 øre timen, siste året steg den til 20 øre. Arbeidstiden var 59 ½ time uken. Søndagen fri.

Bare tre år før var det en stor streik og påfølgende lockout i verkstedsindustrien i Bergen og Laksevåg. Kravet var en generell lønnsforhøyelse på 2-3 øre timen, garantert minstelønn og lønnstariff for læreguttene. Resultatet ble ganske magert, ½ til 2 øre timen og felles tariff for læreguttene tilsvarende avtalen på BMV.

Arbeidsforholdene var primitive. Først i 1910 fikk de et skikkelig spiserom, frem til vannverket kom i 1908 ble drikkevannet hentet i bøtter, og alle brukte samme øse. «Toalettet» var et skur utpå kaien med et plankesete, formennene hadde egen avlukket toseter.

I sluttattesten skrev direktør J. Bower: «Carl Pedersen har gjennemgaaet en Læretid af fem Aar ved Værkstedets Kjedelsmedafdeling, han har i denne Tid udvist flid og paapasselighed ved udførelsen af sit arbeide saavelsom at han paa samme Tid er i Besiddelse av meget gode evner og gode Qualifikationer i sit Fag».

En epoke var over

Ennå var dampmaskinen enerådende som fremdrift om bord i skip, men det skulle ikke ta så mange årene før motorskipene ble vanlig.

I 1911 var det derfor fortsatt stort behov for fyrbøtere, og Carl Pedersen tok noen turer samtidig som han var verftsarbeider. Fyrbøterjobben var godt betalt, men tung og skitten. I USA hoppet han en tid av og gikk på «loffen» og prøvde seg med litt forskjellig.

Første verdenskrig var en stygg tid for skipsfarten. Fraktratene var gode, men det var livsfarlig å være sjømann. Det var derfor ikke rart at han grep sjansen da Bergens Gasverk trengte en «lemper» på koksbilen. Å levere kokssekker var ikke verre enn annet arbeid han hadde vært borti. Det var på en måte fritt liv han og sjøføren Birkeland hadde på lastebilen.

På denne tiden var kull råvaren i produksjonsprosessen, og koks restproduktet. Gassen som var det interessante salgsproduktet gikk til både koking og lys, men også denne epoken skulle snart gå mot slutten. Det var elektrisiteten som var moderne og folk strømmet til som abonnenter. Etter andre verdenskrig fikk Gassverket store økonomiske problemer, og ble til slutt avviklet.

I dag er gassen plutselig blitt aktuell igjen, og det «hotte» på kjøkkenet er gasskomfyrer.

Den reinslige elektrisiteten

Alt dette kunne selvsagt ikke Carl Pedersen forutse da han avanserte til «løktemann». På samme måten som kjelesmedene snart var et utdøende yrke da han var ferdig utdannet i 1911, var lyktepasserne også en saga blott noen år frem. Men i 1920- og 30-årene var dette en behagelig stilling, og sikker som penger i banken.

Byens gater og smau ble opplyst med gass. Om dagen brente gassflammen på sparebluss, og om kvelden ble gasstrykket økt. Hvis en av lampene var sluknet i løpet av dagen, var det lyktepasserens jobb å tenne den igjen. Derfor gikk de ofte en runde om kvelden for å kontrollere. Ellers holdt de gatelampene ved like, pusset glasset med jevne mellomrom og skiftet nett i lyktene.

I 1950- og 60-årene ble gasslyktene skiftet ut med elektrisk belysning. Da Gassverket ble nedlagt, begynte Carl Pedersen i Lysverket, som også var kommunalt. Han døde i 1977, 87 år gammel.

1. MAI 1920. Fagforeningsmedlemmene stiller opp til fotografering i Jekteviken denne lørdagen. Carl Pedersen står i andre rekke, bak mannen med paraply som sitter som nummer to fra høyre. Mange av personene på bildet er i arbeidsklær, og var på jobb. 1. mai ble offentlig fridag i Norge i 1947.
GASSBILEN. «Lemper» Carl Pedersen bak og sjåfør Birkeland fra Fana ved lastebilen de brukte til å kjøre ut kokssekker under første verdenskrig. I posen på taket er gassen lagret. Bildet er tatt i Jekteviken, der Gassverket fikk nytt anlegg i 1907.