Nå handler det om folkefest og dristige menn i fredelig lek i luften over Flesland. Men det vekker minner, minner om den gang det var alvor.

De to, som tjenestegjorde i 332 og 331-skvadronene, har et inderlig ønske om å formidle litt av de tankene og følelsene de norske flygerne hadde den gangen. Da det var alvor. Begge to var jagerflygere, og fløy Spitfire. Fra luften fikk de oppleve landgangen på strendene i Normandie.

— Når vi tenker på det i ettertid, er det utrolig hva vi var med på. Men vi tenker tilbake på det med glede, sier de to.

En jobb å gjøre

— Det miljøet vi kom inn i var så fantastisk, vi ville gjort hva som helst for hverandre. Dette varte livet ut. Det var aldri noen krangling mellom guttene, men en hyggelig stemning. Men det var ikke alltid like lett å hjelpe hverandre hvis noen fikk problemer. Det kunne hende en fikk nerver og prøvde kanskje å skjule det med «det er noe i veien med motoren». Men vi måtte prøve å tenke minst mulig, og heller gjøre det vi fikk beskjed om, og det tror jeg vi klarte, sier Johannes Helland i dag.

— I luften hadde vi våre faste jobber, noen skjøt, andre passet på. Normalt ville vi nektet å gå inn i så vanskelige og farlige situasjoner, sier Finn Engelsen, - men vi tenkte bare på at vi hadde en jobb å gjøre. Mannskapene i det tyske luftvernet var dyktige, men vi må også legge til at de hjalp oss mange ganger siden de brukte sporlys. Da kunne vi lettere unngå skytset deres.

Mange omkom

Johannes Helland ble utdannet i kull 5 i Little Norway. Omtrent halvparten omkom. Finn Engelsen tilhørte kull 7. Bare 3 av de 30 kom hjem. 68 prosent av de norske jagerflygerne mistet livet.

— Vi tenkte aldri på det, det var helt naturlig. Vi måtte få landet fritt igjen, sier Johannes Helland.

Det var en tøff jobb. Ingen ferie, bare innsats. Etter 150 tokt, som gjerne tok 14-15 måneder, fikk de en hvileperiode på 2-3 måneder. Men det var ikke fri. Da var de kanskje instruktører, eller transportflygere.

— Men vi var borte fra aktiv service, og ble ikke skutt på, sier Johannes Helland.

— Vi var på jobb hver dag.

— Tøft?

— Vi så ikke slik på det. Vi gikk frivillig inn i flyvåpenet, og vi så på det som en jobb. Det var bare å være med til kampen var vunnet, derfor tenkte vi aldri på ferie. Men det hendte vi fikk friperioder på 24 eller 48 timer.

4. juli 1944 ble flyet hans truffet, og han måtte hoppe ut sør for Paris.

Johannes Helland var Nordnes-gutt, mens Finn Engelsen vokste opp på Hop. I 1941 var han artianer på Katten.

Johannes var aktiv i friidrett, fotball, orientering og i Redningskorpset, tilsvarende Hjelpekorpset i dag. 9. april 1940 var han elev i siste klasse på Handelsgym og sjef i Nordnes bataljon. Ut på høsten 1940 fikk han en midlertidig jobb i Sparebanken, men da han fikk fast jobb i Ålesund sa han seg opp. Men han ville over, og tok jobb på en fiskeskøyte og håpet at skulle bli plukket opp av allierte i Nordsjøen. Slik gikk de ikke, derfor hoppet han av da de leverte sild på Nordnes. Da han fikk kontakt med en eksportorganisasjon ble han sendt til Bømlo.

Finn Engelsen dro fra Bremnes 10. februar 1942. Det var også hans andre forsøk.

Mange oppdrag

De var mange fra bergensområdet på begge båtene. I London traff Helland flere andre som også ville i Flyvåpenet. Allerede i begynnelsen av november reiste de med en troppetransport over Atlanteren.

— Vi ble godt mottatt i Canada, og etter en tid ble vi sendt til Vesle Skaugum på rekruttskole.

Johannes Helland kom i det femte kullet på flyskolen i Little Norway, sammen med blant andre Otto Grieg Tidemand. I hvert kull var det 30 elever. I slutten av 1942 var han ferdig utdannet, og reiste til England i januar 1943. Etter en treningstid kom han til 332 skvadronen på North Wield rett nord for London i mai samme året. På det tidspunktet hadde de to norske skvadronen allerede vært der et år. Oppgaven var å beskytte London mot angrep.

Det var på en måte en ære og en tillitserklæring at de fikk ligge der og beskytte London.

— Vi lå på readiness, men det var ikke så mange tyske raid, forteller Helland.

I dag er de klar på nytt. Til å kose seg, hilse på gamle kjente, føle sitringen i gamle kropper. Og helt sikkert tenke tilbake på alle dem som aldri fikk oppleve et luften er fri for alle.

<b>TRE VETERANER:</b> Johannes Helland, Finn Engelsen og Wilhelm Mohr minnes gamle dager i England.<br/>FOTO: ØIVIND ASK
<b>BESKUTT: </b>Finn Engelsen med sin spitfire i 1944. Det tyske luftvernet har tydeligvis fått inn en fulltreffer.<br/>FOTO: ØIVIND ASK