Kristendommen i middelalderen (ca. 1000— 1536 i Norden) handlet ikke bare om bønn og gudstjenester. Spisevaner og matregler var en stor del av det religiøse liv, og endringene av spisevanene spilte en stor rolle i kristningen av Norge.

Spisekonkurranser

I det førkristne Norge ble det å spise sett på som noe positivt. I norrøn mytologi finner vi historier om guder som deltar i spisekonkurranser. Å ha god appetitt og å kunne spise enorme mengder mat, ble sett på som et manndomstegn.

Dette gikk ikke godt overens med de kristne idealene. Fasten bygger på det kristne idealet om måtehold. Fråtseri var en synd, man skulle helst ikke boltre seg i mat og verdslige gleder. Når man fastet, renset man seg for synd ved å spise mindre enn vanlig.

Faktisk var det påbudt å brygge øl til jul.

Men da Håkon den gode prøvde å introdusere fasten i Norge, møtte han motstand. Folk mente de ikke kunne jobbe uten mat. I Laxdøla saga hører vi om Kjartan, den første fastende islendingen. Folk kunne ikke tro at noen kunne overleve uten mat, og de dro langveisfra for å se ham.

Smurte tjukt på

I dette eksempelet er det nok snakk om en strengere versjon av fasten. Den kjøttløse fasten var et minimumskrav, men man kunne velge å faste strengere, for eksempel bare på brød og salt, om man ville gjøre bot eller ønsket å være ekstra dydig.

I sagaene til de første kristne i Norden ble det gjerne smurt litt tjukt på for at de skulle fremstå som gode kristne forbilder.

Det er vanskelig å si noe spesifikt om hva folk spiste før middelalderen. Det finnes få skildringer av måltider, og arkeologiske funn gir oss bare hint fra vikingtidens og steinalderens diett. Men i løpet av høymiddelalderen (1130- 1350) begynte nordmenn å spise mer korn og mindre kjøtt. Dette har to hovedgrunner:

Befolkningsveksten på 1100- og 1200-tallet førte til at det ble mer press på naturressursene, noe som betydde mindre jord til landbruk og jakt. Kornproduksjon gir bedre utbytte av jorden enn husdyrhold, så folk begynte å spise mer brød og mindre kjøtt.

Kirken krevde faste hver fredag, dagene før en helligdag og 40 dager før påske. På fastedager var det forbudt å spise kjøtt, og enkelte dager var det «hvit faste», som også innebar fisk og egg. Siden godt over en tredel av årets dager var fastedager, kunne det bli tøffe hverdager. Men selv om innføringen av fasten var en religiøs beslutning, passet det godt inn et samfunn der kjøtt allerede var sjelden vare.

Hestekjøtt forbudt

I de gamle norrøne lovene finner vi spor av hvordan Kirken strevde med å få de norske hedningene til å godta den nye troen. De fleste lovene som omhandler mat, er kristne lover. De er svært detaljerte når det kom til å bestemme hva folk kunne og ikke kunne spise. Hestekjøtt var strengt forbudt, muligens fordi hesten ble brukt i hedenske ritualer. Straffen for å spise hest var å betale en bot til biskopen.

Samme straff fikk man for å bryte langfasten før påske. Men å spise hestekjøtt i langfasten, var det verste — da mistet man all eiendom til Kirken og ble erklært fredløs. De tidlige kristne lovene var gjerne slik at det var rom for å glemme seg litt. Men gjorde du noe virkelig hedensk, ble straffen hard.

Ønsket øl under dåpen

Andre lover tar for seg øl. Slik som i dag var lovgiverne opptatt av folks alkoholinntak. Men det finnes få paragrafer som har som mål å begrense alkoholkonsumet. Faktisk var det påbudt å brygge øl til jul.

Ved gravøl var det påbudt for presten å komme og drikke med de sørgende minst én natt. Dette dreide seg nok ikke om frykt for fyll - det var forventet, men heller at prestene skulle se til at alt skjedde i skikkelige, kristne former. Det kan godt tenkes at folk kunne finne på å hedre de gamle gudene når de hadde drukket litt.

Øl var veldig viktig for nordmenn i middelalderen. Kirken introduserte vin under nattverden. Den måtte importeres fra Sør-Europa og var ikke billig. I et brev fra 1237 spurte erkebiskopen av Trondheim om kirkene i Norge kunne bruke øl istedenfor vin under ritualet. Han fikk nei, men ga seg ikke. I et senere brev ville han bruke øl istedenfor vann i dåpen.

Unntak for Norge

Kalenderen i middelalderen var bygd opp av både faste- og festdager. En periode med fasting ble etterfulgt av en fest som feiret en helligdag. Fasten rengjorde kroppen symbolsk, slik at den ble klar for festen. Helligdagsfestene var tilegnet en helgen, slik som Olav den hellige eller jomfru Maria.

På helligdagene var det forbud mot alt arbeid. Dette inkluderte gårdsarbeid og fiske. Men pave Alexander den tredje gjorde et unntak for Norge. På grunn av det strenge klimaet her til lands mente paven at det ville være umulig å leve av jordbruk alene. Han ga derfor tillatelse til å fiske etter sild på enkelte helligdager.

Fisket ble enda viktig i middelalderen. Når det ikke var tillatt å spise kjøtt, ble fisk erstatningen. Tørrfiskeksporten vokste enormt i middelalderen, mye på grunn av behovet for fisk til fasten.

Grøtgryten som aldri tømmes

I europeiske folkeeventyr finner man ofte historier om kilder til uendelig mat, for eksempel en gryte med grøt som aldri tømmes. Slike fantasier var kanskje naturlige i et samfunn der det sjelden var anledning til å spise mye, og sult alltid var en trussel.

Selv om det middelalderske samfunn la stor vekt på å avstå fra kroppslige behov, var festen en anledning der fråtsing var tillatt. Mat som ellers var sjelden vare, var tilgjengelig på en religiøs fest. Det kunne være smør, krydder, salt, godt kjøtt, frukt og vin. Påsken er et godt eksempel. Under langfasten skulle folk holde seg unna kjøtt i 40 dager. Men slutten av fasten ble markert med et måltid av stekt lam. Vanligvis kokte man alt kjøtt, men et måltid med lam stekt over ild skilte denne høytiden fra alle andre dager i året.

Følte troen på kroppen

Det lå altså mye sosial kontroll bak spisevanene i middelalderens Norge. Selvsagt hadde kirken flere måter å kontrollere folks liv på - gjennom prekener, skatter, ved å styre ekteskapet, begravelser og dåp. Kirkens regler for mat og spising var annerledes, fordi de styrte folks liv på en håndfast måte. En nattverd i den lokale kirken betydde kanskje lite for en vanlig bonde som verken kunne lese eller skrive. Men med de kristne faste- og festdagene kunne bonden og familien hans føle den nye troen på kroppen.