ØIVIND ASK

Fredag 3. september skrev vi om Starefossen gård i vår serie om slektsgranskning. Vi har fått mange tilbakemeldinger, og noen er kommet med rettelser og tilføyelser, deriblant Harald Brundtland som var 14 år i 1949. Vi skrev at i 1907 var det slutt med driften, siden gården ble regulert til byggeland. Det er både riktig og feil, for driften ble holdt i gang i flere år mens veier og hus hele tiden åt seg nærmere bøen. Gården har derfor en lengre historie, som det er riktig å ta med.

Fra 1937 til 1950 ble gården paktet av foreldrene til Harald, Wilhelm Brundtland fra Lindås og Margit fra Gulen. Wilhelm jobbet som bygningsmann ved siden av gårdsdriften, og gikk til og fra sentrum hver dag. Mye av gårdsarbeidet falt derfor på Margit og de fire guttene, der Wilfred og Harald var eldst.

Krigsår

Harald forteller at de hadde seks kyr på det meste, sauer, gris, en hest og høns. De dyrket poteter og grønnsaker til eget bruk, og solgte melk og egg. Under krigen bodde mange i slekten der oppe.

— Det var fint å vokse opp på Starefossen, forteller Harald.

Han og brødrene hadde nok å stå i med, i alle år gikk de på Nygård skole. De var spreke gutter, og gikk begge veier. Hjemme igjen hjalp de til med driften, slo og hesjet, hentet grisemat og hjalp til med fôringen av dyrene. Om sommeren var de ofte til Rundemanen for å se til sauene. Her oppe styrte tyskerne, men de la aldri problemer i veien for guttene.

På Knatten var et kanonbatteri, og mannskapet der tok ofte en tur bortom. Vi forsto at de var lut lei hele krigen, og bare ønsket seg hjem. Jeg husker særlig en østerriker, en grei kar, han var så flink å tegne. En dag kom han nedtrykt hjem til oss og fortalte at han skulle til Østfronten. Han hadde mistet alt håp.

4. oktober 1944 hadde guttene panoramautsikt til angrepet på ubåtbunkeren, der far jobbet.

— Flyene kom veldig lavt inn fra sør, slapp lasten og forsvant rundt Kvarven, sier Harald. Eksplosjonene var så kraftige at selv der oppe, så langt vekke, ristet dørene.

Eldgamle bygninger

Hovedhuset er trolig flere hundre år. Folket bodde i første etasje i den innerste, lune delen som lå skjermet fra vestaværet. Her var kjøkken med steingulv, mens stuen hadde plankegulv. Alle veggene var av stein, uisolert, minst en meter tykke. I den vestre, utsatte delen av huset, var fjøset. På loftet lå tørrhøyet i hele lengden og isolerte mot varmetap om vinteren. I hver ende av loftet, og midt på, var et lite beboelsesrom.

Vannet hentet de fra brønn som ble fylt fra elven. Kjøkkenet hadde utslagsvask da Harald bodde der.

Sidebygningen som i dag er barnehage, var stall og vognhus. Også her var det et lite rom på loftet, mens utedoet var inni et lite hus mellom stallen og hovedbygningen.

Den gamle damen på bildet

Terje Olsen i Trondheim forteller at det gamle bildet av damen som speider vestover, hang på veggen i barndomshjemmet hans. Han sier at det er oldemor Gjertrud Gurine Bergesdatter Starefossen, og ikke moren hennes Gurine Hansdatter Gjøn Starefossen, slik vi antok.

I 1910 kjøpte Gjertrud Gurine Bergesdatter Starefossen og mannen Jacob Thomassen halve gården etter hennes brors enke.

Jacob drev gården sammen med sønnen Berge Thomassen fra 1910 til 1917, da de solgte gården. De to leverte fersk melk i sentrum, blant annet Parkveien. Melken fraktet de med hest og vogn.

Lisbeth, den brune hoppen deres, hadde en fortid som traver. I 1905 løp hun 500 meter på 1,20 på Solheimsbanen og fikk blå sløyfe og diplom. Da tilhørte hun proprietær Jacob Jacobsen.

HARALD Brundtland husker godt da kyrne ble sendt vekk og driften nedlagt i 1949.
40-ÅRENE: Store Starefossen i 1940-årene. Helt til høyre ligger lagerskuret for hesjestaur og andre redskaper. Utbygget ved siden av fjøset er vaskehus. Til venstre ser vi endeveggen av stallbygningen, som nå er barnehage. Tuntreet nærmest stallbygningen står fortsatt og har vokst til et stort, vakkert tre. Til høyre ser vi litt av Ulriken.