ØIVIND ASK

Kvinnene hadde det tøft før i tiden, og vi får være glad for at livet på bygdene ikke er som det var. Men det kan være greit å vite hvordan folk virkelig hadde det.

Det kan du få lære mye om i «Livet i ei vestlandsgrend» som Nils Søvik fra Søvik på Os har skrevet. Selv om han bruker sin bygd, og ofte sine opplevelser som bakgrunn for boken, var det nok slik han forteller de fleste stedene på Vestlandet. Det er ikke noe «vitenskapelig» verk sier han, men likevel fyldig nok.

Maten på bordet

Den gangen var det ikke kjøpemat som sto på middagsbordet, poteter og grønnsaker dyrket folk i egen åker, fisken hentet de i fjorden. Alt ble laget fra grunnen. Det sier seg selv at ferie og fri ble en luksus få fikk mulighet til.

Likevel er det meningen at livet skal være mer enn bare arbeid, derfor ga folk seg tid til det sosiale i sangforeninger, idrettslag, kvinneforeninger og lagsarbeid.

Ungdommene ble konfirmert, folk giftet seg og folk døde. Hele tiden kom det nye generasjoner til, som skulle utvikle seg til skapelige mennesker. Mye falt på kvinnene som styrte hus og heim.

Før krigen var det vanlig i Os-bygdene at kvinnene fødte i heimen, seinere ble det tryggere å reise til Kvinneklinikken. Men før kommunikasjonene gjorde det mulig, var fødselen en spennende, og farlig tid. Da var det viktig at kvinnene tok vare på seg selv, for få andre tenkte på det.

Kunnskapene om graviditet og kosthold var naturlig ikke som i dag, men de ante likevel at alkohol og tobakk umulig kunne være bra for barnet. Det var likevel ikke noe stort problem, for svært få kvinner den gangen brukte slike nytingsmidler.

Vettug pensjonistfordriv

I boken konsentrerer Nils Søvik seg om tiden fra 1920, og forteller om arbeidet på gården, om husene og hvordan de ble brukt, håndverk, fiske, sjøfart og selvsagt båtbygging.

Nils Søvik er pensjonist i dag, men det betyr ikke at han har lagt seg på ryggen og stirrer i taket. Godt er det.

Han begynte yrkeskarrieren som lærer, og jobbet fire år i barneskolen i Sund og Os før han tok videre utdannelse ved Universitetet i Oslo. Siden jobbet han som lektor i Trondheim, før han tok en stilling ved NTNU frem til 1998 da han gikk ut av yrkeslivet. Han bor fortsatt i Trondheim.

Som grunnlag for boken bruker han som sagt egne erfaringer fra Søvikgrenda, i tillegg til intervjuer med eldre folk. Noen av dem er siden gått bort.