Han sitter på en sengekant på Haukeland Universitetssykehus, tar av seg protesen og heller ut svetten. Det er nå over fem år siden Kjetil Bragstad mistet én fot og én barndomskamerat.

Etter bomben i Maimana har han måttet besøke Haukeland flere ganger årlig, for tilpasning av proteser og trening. Foten er amputert like under hoftehøyde.

Han vedlikeholder hoftestrekket, han må trene hver dag, bøye og tøye, resten av livet. På nattbordet på Haukeland Hotell ligger puggelapper med gloser. Snart har Kjetil en bachelorgrad etter midtøstenstudier med persisk språk. På venstrearmen har han tatovert seg: «Death is certain, life is not».

SE MULIGHETENE: På en ferietur til USA i 2010 fikk Kjetil tatoveringen "Døden er sikker, livet er ikke". - Du må bare se mulighetene i stedet for begrensningene, sier han.
Håvard Bjelland

— Det å komme skikkelig tilbake og kunne gå på en noenlunde normal måte har vært et helvete uten like, sier Kjetil.

Krigsskaden blir han aldri ferdig med. Slagene på hjemlig grunn, for å kunne gå videre, er heller ikke over.

Nå slåss han med Statens Pensjonskasse om erstatningen. Avstanden til hans krav er på flere millioner kroner. Håpet er å unngå rettssak.

Han vokste opp på Stange. I et hus like ved blokken der han bodde holdt Kristoffer Sørli Jørgensen til, barndomskameraten som ble drept i Afghanistan.

Kjetil var livlig og glad som guttunge. Han var den som sa ifra om noen i barnehagen var slemme med barn fra en annen kultur, eller dem med handikap.

Kjetil var også historieinteressert. Han gravde ned legoklosser i sandkassen, for å lete dem frem igjen. Det var arkeolog han skulle bli. Men i tenårene tok nye planer form.

Iført kamuflasjetøy kjøpt på nettet trente Kjetil og barndomskameraten i skogen.

Folk ringte til lensmannskontoret og spurte om det var militærøvelse i Hedmark-traktene.

Jeg gadd ikke kaste bort tiden på noe jeg bare fikk kjeft for

Moren antydet at Kjetil burde hjelpe faren, som var daglig leder på den lokale Mega-butikken. Men Kjetil opplevde faren som litt for streng.

— Uansett hva jeg gjorde, så var det ikke bra nok. Jeg gadd ikke kaste bort tiden på noe jeg bare fikk kjeft for, sier Kjetil.

Han ville heller ikke ta imot kjeft som forsvarsspiller i fotball. Alle baklengsmålene var like mye fomlete midtbanespilleres skyld.

Han prøvde i stedet amerikansk fotball, og ble utnevnt til kaptein for Hamar Ruins etter to år. Ikke var han erfaren, stor eller sterkest. Men Kjetil var dedikert og giret av lagfølelsen, offerviljen for fellesskapet.

— Du ser hvem som kødder det til i amerikansk fotball, alle må funke sammen for å vinne, sier Kjetil. Det gode samholdet fant han også ett annet sted: I Forsvaret.

— I amerikansk fotball ble jeg kjent med folk jeg ellers aldri hadde blitt venner med. De gjorde alt for meg, jeg alt for dem, sånn var det i militæret også. Da vi fikk på oss uniformene hadde ikke bakgrunnen vår noe å si, sier Kjetil.

19-år gammel fikk han spørsmålet om han ville dra til Afghanistan, han var ikke engang ferdig med førstegangstjenesten da han dro i juni 2007.

Men Kjetil følte han hadde funnet sin plass i livet.

Allerede første natten i Afghanistan ble han vekket av raketter som gikk over leiren. Så ble Kjetil overrasket over hvor stille hverdagen ble. Folk spiste is og burgere og gikk i shorts.

Jobben var blant annet å sikre Kabul, hindre fienden i å sende våpen og eksplosiver.

Plutselig gikk alarmen , en selvmordsbomber prøvde å ta andre med seg. Og etter en drøy måned kom døden nær, for andre gang i Kjetils liv.

Hvorfor rydde matcontaineren? spurte jeg. Det var jo for å oppbevare liket.

Han mistet faren i sykdom året før han dro ut. I Afghanistan ble spesialsoldaten Tor Arne Lau-Henriksen skutt og drept.

— Jeg hadde tjenestegjort med ham og de folkene ... Vi fikk se ham. Det var forferdelig mye blod i bilen de hadde plassert ham i. Det gjorde sterkt inntrykk. Så skulle vi rydde den ene matcontaineren. Hvorfor rydde matcontaineren? spurte jeg. Det var jo for å oppbevare liket. Jeg følte meg dum, minnes Kjetil.

Realitetene og alvoret sank inn på minnestunden. Dette var ingen vanlig jobb. De var under en konstant trussel med høyt stressnivå.

— Det er få som fatter det. Med en gang vi kjørte ut porten til leiren visste vi ikke når det kunne smelle.

Han husker stillheten etter drønnet fra veibomben, som gikk av rett utenfor skytebanen til den norske styrken i Maimana, 8. november 2007.

Kjetil var på sitt andre oppdrag i Afghanistan, etter en pause på bare fem uker hjemme. Han skulle egentlig ikke ha reist, men en stilling ble ledig og han fikk forespørselen.

Kristoffer Sørli Jørgensen (22 ) kjørte den upansrede Toyota Land Cruiseren på vei til skytetrening i mørket. Kjetil satt på. Kompisen ble den tredje av i alt ti norske soldater som er drept i Afghanistan.

Du har sikkert vært drita full, og opplevd at andre hjelper deg, det var som den følelsen

Kjetil kjempet mellom liv og død. Etter bomben og stillheten hørte han noen som pratet i bakgrunnen, om hva de måtte gjøre med ham.

— Du har sikkert vært drita full, og opplevd at andre hjelper deg, det var som den følelsen, sier han.

Han våknet på sykehuset i Maimana. Det gjorde vondt da noen skulle ta av støvelen på det skadede beinet. En anestesisykepleier med lyst hår sto og kjeftet.

Dagen etter operasjonen ble han flydd hjem til Norge. Etter åtte dager i kunstig koma på Ullevål sykehus ble han vekket. Der sto moren, søsteren, sykepleier og lege.

— Da jeg våknet visste jeg ikke en gang hvem jeg var eller hvor gammel jeg var, sier Kjetil.

Han fikk vite hva som hadde skjedd, også med kompisen, og knakk sammen i gråt. Han pratet i flere timer med en feltprest.

— Det tok også lang tid å bearbeide at foten var borte. Jeg tenkte; Nå er jeg fucked ... jeg kan glemme å jobbe i Forsvaret, og hva blir inntekten min?

Ett arr går fra venstre øyenbryn mot nesen. Og han har arr rundt øret, som måtte sys på igjen.

Bortenfor der vi sitter dekkes det på til julebord på Haukeland Hotell. Kjetil sier han må være ekstra forsiktig med hva han spiser hjemme i julen.

Protesen så følsom at går han et par kilo opp eller ned i vekt, så må den tilpasses på ny.

SKJØR SIKKERHET: Det var et kjøretøy av denne typen, en Toyota Landcruiser, som ble rammet av en veibombe likte utenfor byen Maimana i Nord-Afghanistan 8. november 2007. I eksplosjonen omkom Kristoffer Sørli Jørgensen, og Kjetil Bragstad ble hardt skadet. Arkivfoto: Lars Magne Hovtun, FORSVARET/SCANPIX
Forsvaret

— At det er ting jeg ikke kan gjøre, er fortsatt tungt å akseptere, sier Kjetil.

Det har vært en kamp helt siden han kom hjem fra Afghanistan. Som for eksempel å få støtte til bolig stor nok tilpasset rullestolbruk, det er ikke slik at han alltid kan bruke protesen.

Krangle med Nav om arbeidsavklaringspenger måtte han også gjøre. Han syntes de brukte altfor lang tid, flere måneder. Til slutt så fikk han nok.

— Jeg sa at hvis ikke dette er løst innen tre uker, så ringer jeg VG og setter meg i en rullestol utenfor Stortinget og sier Jens Stoltenberg må svare for hvor arbeidsavklaringspengene mine er og hvorfor det tar så lang tid. Da tok det et par uker, så løste saken seg, forteller han.

- Før du dro ut, hadde du en anelse om at det kunne bli sånn?

— Ikke i det hele tatt, tror ikke mange tenker på det.

Folk skjønner ikke hvorfor du er villig til å gi så mye for å hjelpe andre mennesker

Da han ble overført til Sunnaas sykehus i en rehabiliteringsfase, følte han seg som en utenforstående. Alle andre var der med skader fra bil- eller vanlige arbeidsulykker. Folk Kjetil møter blir satt ut når han forteller at skaden kommer fra en veibombe i Afghanistan.

- I det siste har jeg skjønt hva Libanon-veteraner som har følt seg på utsiden av samfunnet snakker om. Folk skjønner ikke hvorfor du er villig til å gi så mye for å hjelpe andre mennesker. De forstår ikke at det er lagkameraten din, han du har med deg i skyttergraven du vil være best for, være villig til å drepe og dø for. Ikke fordi Norge må være i Afghanistan. Men for ham som står ved siden av deg, sier Kjetil.

EN DEL AV MEG: Kjetil Bragstad sier at protesen er blitt en del av ham. Han føler seg ikke hel uten. En protese koster over en halv million kroner.
Håvard Bjelland

Han prater røffere, om folk som oppfører seg som «rasshøl og idioter» og likevel belønnes. I årene etter tjenesten har han opplevd flere og flere i Norge som egoister. — Ærlighet og redelighet må vike for penger og makt. Folk strekker seg heller etter status, enn lojalitet og oppriktighet. Mange tenker bare på seg selv, og å være populære på Facebook. Jeg skjønner heller ikke at folk ikke klarer å ta vare på hverandre i hverdagen. Ta det med avtaler, når man har satt av en fredagskveld, og folk melder avbud i siste liten. Slikt gjør meg så forbannet noen ganger, sier Kjetil.

Dem som derimot har stilt opp, er han evig takknemlig overfor. Noen har støttet ham gjennom en hard tid. Andre har derimot gjort ham bevisst på hvem jeg ikke ønsker å være.

Å binde seg i forhold , er han skeptisk til. Han er opptatt av at i et forhold må man være villig til å ofre nok for hverandre.

— Når vi tjenestegjorde ute, var vi villige til å gjøre alt for hverandre. Slik er det ikke her hjemme. Er det da så lurt å si at du er villig til å tilbringe resten av livet med en person som virkelig ikke vil alt for deg?

Kjetil sier protesen er en del av ham nå. Han føler seg ikke hel uten. Ytterst få ganger tenker han på om han burde dratt til Afghanistan.

— Det er ikke lenger et spørsmål om det var verd å reise. Det føltes riktig der og da. Det som har skjedd har vært med på å forme meg til den jeg er, til en bedre person, sier han. Tatoveringen fikk han på en ferietur til USA i 2010.

De er omtåket, opptatt av utseende og evner ikke å gjøre noe for andre

- Death is certain life is not , du må bare se mulighetene i stedet for begrensningene. Det er ingen som lever evig, jeg vil heller leve et liv der jeg får gjort nytte og bidra, ikke være som idiotene jeg møter ofte på byen. De er omtåket, opptatt av utseende og evner ikke å gjøre noe for andre.

I fjor var Kjetil et halvt år i Teheran, i forbindelse med studiene. Iran var veldig annerledes enn folk tror, et utrolig moderne samfunn. Det at Kjetil har vært i Afghanistan og Iran har formet måten han ser på andre kulturer, og på kulturforskjeller og konflikter.

- Det viktigste jeg har lært er forståelse for andre mennesker og kulturer, sier Kjetil. Om det blir mulig, så drar han gjerne tilbake til Afghanistan eller andre land i regionen.

— Det finnes mange jobber som kan være relevante med denne utdannelsen. Hjelpearbeid eller politisk arbeid. I FN, Røde Kors, UD, påpeker han.

Norske styrker skal ha trukket seg helt ut av Afghanistan i 2014. Fem år etter at han selv var på bakken der som soldat, ser Kjetil med et kritisk blikk på det politiske prosjektet.

— Det som var ønsket, er ikke oppnådd i Afghanistan. Amerikanerne rotet rundt i Irak i tillegg, en feilprioritering som kostet dyrt. De hadde ingen legitim grunn til å gå inn der. Det var annerledes med Afghanistan. Vi snakker om et land som ble angrepet av en gruppe, og at gruppen hadde søkt til tilflukt i Afghanistan, sier Kjetil.

Han mener likevel at USA og de vestlige styrkene ikke skjønte kulturen som møtte dem, verken i Afghanistan eller Irak.

— Naturligvis ville ikke vi leve som dem, men de vil nok leve som oss. Det var tankegangen. Men det er ikke sikkert folk er interessert i demokrati, eller å ha store TV-er. Vi skal ikke ta sånt for gitt. Burde man heller drevet etterretning frem for å intervenere i så stor grad? Burde man brukt andre metoder enn krig? Har jobben i Afghanistan hatt noen effekt? Vi får håpe noe er blitt bedre, men det vet vi jo ikke.

— Kjempebra, Kjetil, roper fysioterapeuten.

Kjetil går så fort han kan i seks minutter i korridoren under Haukeland. Han gjør gåtester hver gang han er på sykehuset. Når han går med protese, bruker han dobbelt så mye energi som oss på to bein.

Det ser så lett ut, men det føles som å dra på en stor tung støvel hele tiden. Han går 649 meter denne dagen, det beste han har gjort, ifølge fysioterapeuten.

Invaliditetsgraden hans er satt til 48 prosent. Soldater har vendt tilbake fra Afghanistan med verre skader.

I USA er selvmordsraten høy blant Afghanistan- og Irak-veteraner.

— Den er høy blant veteraner her også, blant Libanon-veteraner. Det verste jeg kan tenke meg er om veteraner føler at ingen i samfunnet forstår dem, at det ikke er noen vei tilbake, og at det kan ende med noe som ligner 22. juli. Her hjemme er det ulovlig å drepe, der nede er det tillatt under visse forhold. Tenk om denne moralske skillelinjen viskes ut. Det er farlig om en soldat trent i våpenbruk får problemer med å fatte hva som er rett og galt, sier Kjetil.

— Det er et absurd spørsmål; hvis du måtte velge mellom å miste en fot og en alvorlig psykisk skade, hva ville du valgt?

— En skade på sinnet er vanskeligere å gjøre noe med. Alt kunne blitt mye verre.

BESTEKOMPISER: Kjetil Bragstad på ryggen til bestekompisen Kristoffer Sørli Jørgensen. Stange-guttene trente mye sammen i skogene i Hedmark lenge før de gikk inn i Forsvaret. - Folk skjønner ikke hvorfor du er villig til å gi så mye for å hjelpe andre mennesker. De forstår ikke at det er lagkameraten din, han du har med deg i skyttergraven du vil være best for, være villig til å drepe og dø for, forklarer Kjetil Bragstad. FOTO: PRIVAT
SKJØR SIKKERHET: Det var et kjøretøy av denne typen, en Toyota Landcruiser, som ble rammet av en veibombe likte utenfor byen Maimana i Nord-Afghanistan 8. november 2007. I eksplosjonen omkom Kristoffer Sørli Jørgensen, og Kjetil Bragstad ble hardt skadet. Arkivfoto: Lars Magne Hovtun, FORSVARET/SCANPIX
Forsvaret