Når vi spør hvem Magnhild vil sende en hilsen til denne julen, er hun ikke i tvil.

Den går til søskenbarnet Margunn Eide (60), som pleiet sin kreftsyke søster Anna-Inger til det siste, og lot henne få dø i barndomshjemmet på Eknes ved Osterfjorden. Anna-Inger var jevngammel med Magnhild, og hennes beste venninne gjennom hele livet.

Ikke sykehus

— Vi må akseptere døden som en naturlig del av livet. I vårt samfunn fremmedgjør vi den og skyver den fra oss, sier Magnhild.

Hun husker godt den dagen i oktober i 2010 da hun kom inn til moren om morgenen og sa: «Kanskje Jesus kommer og henter deg i dag!»

«Jaaaa», sa Maria. Magnhild var aldri i tvil om at hennes gamle mor skulle dø hjemme.

— Kanskje kunne hun ha forlenget livet med noen uker på et sykehus, med kroppen full av slanger. Det ville vært en stor belastning for både henne og meg.

magnhild03.jpg
VEGAR VALDE

Gråt og latter

Vi har benket oss rundt et raust spisebord hjemme hos Margunn Eide — i en stue som rommer mange minner. Da Anna Ingers liv gikk mot slutten, bestemte Margunn seg for at søsteren skulle få ønsket sitt oppfylt om å få tilbringe sine siste måneder her. I september i år døde hun i denne stuen, med familien rundt seg.

Magnhild og Margunn beskriver det som en trist og strevsom, men fantastisk tid. Barndomshjemmet på Eknes ble slett ikke et sorgens hus, men et naturlig samlingspunkt for familie og venner. Dørene var åpne, folk kom med mat og drikke, gråt og latter.

Verdig avslutning

— Å få dø hjemme er ikke bare det beste for den døende, men også for alle rundt. Man kommer nærmere hverandre og får et helt annet og naturlig forhold til sorgprosessen, sier Margunn.

Hun er sykepleier med spesialkompetanse på palliativ behandling. Men hun understreker at man ikke trenger slik kompetanse for å la sine nærmeste avslutte livet hjemme. Det man først og fremst trenger, er et tett og godt samarbeid med helsevesenet.

— Da mor døde, var fastlegen deltakende helt til det siste. Hjelpemiddelsentralen var behjelpelig med medisiner og utstyr. Hun var godt ivaretatt og fikk avslutte livet på en verdig og fin måte, sier Magnhild.

Travelt ved fjorden

Etter suksessen med «Folk ved Fjorden» har Magnhild hatt det så travelt at hun knapt har fått blund på øynene. Det er ikke spøk å bli rikskjendis når man nærmer seg 67 år og går med planer om å trappe ned.

Etterspørselen etter gårdspølsene hun lager på gamlemåten, er så stor at hun ikke makter å produsere nok, til tross for at hun har doblet produksjonen.

Telefonen ringer i ett kjør med bestillinger. Folk kommer kjørende langveisfra, ens ærend til Austfjorden for å få en bit av Magnhild og pølsene hennes. Og gjerne et bilde med Magnhild på tunet. Brev, e-poster og tekstmeldinger hoper seg opp, hun har ikke hatt tid til å besvare alt sammen.

Friere ringer

— Forhåpentligvis blir det litt stillere over jul. Jeg ønsker meg en roligere tilværelse. I det siste har det vært så travelt at jeg ikke har kommet meg i seng før ett om natten, sier Magnhild.

Friere har hun også fått.

— De ringer gjerne sent på kvelden. Etter å ha skrytt av seg selv en stund sier de at jeg sa noe feil i filmen, nemlig at det ikke finnes mannfolk som vil ha driftige kvinner som meg.

TRAVELT: Etter at Magnhild Dyrdal ble rikskjendis har hun hatt det så travelt at hun knapt får tid til å sove.
VEGAR VALDE
DØDE HJEMME: Magnhilds kusine og beste venninne Anna-Inger fikk dø hjemme i barndomshjemmet, takket være søsteren Margunn Eide.
VEGAR VALDE