I robåten midt i museet sitter han og demonstrerer hvordan et vadbein ble brukt før i tiden. Det er laget av tre, nærmere en meter langt og avrundet i formen.

— Vannspruten sto ofte når fiskesnøret ble dradd opp i båten. Da var det praktisk å legge et vadbein over låret. Det forhindret at fiskeren ble helt våt på låret, opplyser Konrad Ulvatn, leder for Sogelaget i Lindås.

Båten er forresten en geitebåt, bygd av Husøy-slekten innerst i Esevågen i Austfjorden. Det 150 årgamle båten er lett og stødig. To mann kunne bære den mellom seg. Esingen er langt nede. Dermed var det lett å gå fra kano til robåt.

Strilamuseet er et av de yngste museene i Hordaland. Utstillingene i det gamle meieribygget på Seim ble åpnet i vår. Her er mer enn 5000 lokalhistoriske perler samlet og katalogisert. Alt nå er de første endringer foretatt ved museet. Søndag i tiden mellom klokken 12 og 17 kan folk få komme og oppleve en ny utstilling.

Mange drev med fiske i Nordhordland. Det er bakgrunnen for at nettopp dette yrket og denne attåtnæringen har fått en sentral plass i museet.

Mange laget sine garn selv. Museet har fått tak i flere slike garn. Vi ser blant annet et fjordgarn med hjemmelagede poser isydd stein. De skulle bidra til at garnet sto loddrett i vannet.

Her er også små redskap, blant annet nål og tråd for å lage garn. Mange reiste til byen og skaffet seg tråd til jobben. Ofte fikk de mat på forskudd. Hjemme satt de og produserte garn og not når det var ledig tid for slike sysler.

PRAKTISK: Konrad Ulvatn viser oss hvordan vadbeinet lå godt på låret. FOTO: TOR KRISTIANSEN