Terje Valestrand

I dag ligger pengene i en annen bankboks, trolig et sted på Bømlo. Hvorer det bare Endre selv som vet. For det meste av hans forretningsdrift foregår inne i hans eget hode.

— De ha'kje noko med det, svarer han, brysk.

50 års kamp mot myndigheter og andre autoriteter har pløyd dype furer i Endres sinn. Og gjort ham skeptisk til alt og alle. Det tar på å bli kalt idiot, som driver med idiotiske ting, når du kommer i banken for å søke lån. Men av garverslekt på Osterøy blir du herdet, seig og slitesterk. I sitt 78. år ser han derfor langt, og planlegger stort.

Som i Skånevik, denne bakevjen i Vårherres fjordsystem. Der Endre nå er herre i eget hotel, uten klientell og personell.

Gjennom sin venn Aksel Kloster ble han trukket med i forsøkene på å pumpe nytt blod inn, da kapitalherrene i Norway Foods la ned fabrikken som la ned sardiner på boks i Skånevik.

Det krever kløkt og innsikt i bygdesosiologi å forklare hvorfor så mye har gått galt den siste tiden. Slike ressurser rår ikke vi over. Situasjonen er likevel denne: Endre Rundhovde har kjøpt Skånevik Fjordhotel for penger han har tjent på salg av oppdrettsrettigheter. Prisen var 10,5 millioner.

Så pendler han frem og tilbake i Sunnhordlandsbassenget, mellom hjemmet sitt på Bømlo og hotellet sitt i Skånevik. Og håper på mer penger i en rettssak som skal komme.

En samtale med Endre Rundhovde blir ofte en tale av Endre Rundhovde. Om vekst og vilje på Vestlandet, haglet med sitater fra den norske bokheimen; Sivle, Snorre, Wergeland og Grundvigs reviderte salmebok.

Men også Goethe, og de italienske klassikerne, om situasjonen krever det. Han snakker tysk og engelsk, og tar seg frem på fransk.

— Eg kan òg nyttast som prest, skryter han, etter sine år på Franes, i Valgerd Svarstad Hauglands barndomsrike.

Det dypeste alvor

Under krigen gikk Endre Rundhovde to år på Framnes folkehøgskule ved Norheimsund. Her møtte han evakuerte kvinner og barn etter tyskernes herjinger i Telavåg. Dette møtet ble skjebnetungt

Resten av sitt liv skulle han nå bruke til å hjelpe dem som måtte betale for vår frihet.

— Eg skal betale ned vår fridomsgjeld, som han så malmfullt formulerer det. Derfor har motivet hans aldri vært personlig vinning. Selv om store beløp har passert gjennom nevene. Han ville skape utkomme og livsgrunnlag for kystens folk på Vestlandet.

— Vi skylder dem det, både de som kom hjem, og de som ikke gjorde det.

Svigerfaren Ola Olsen (1891- 1973) var Endres store ideal. Husmannsgutten som ble motstandsmann, oppdretter og stortingsmann for KrF. Også i partivalg har han fulgt i svigerfarens kjølvann. Endre har aldri stemt annet enn KrF, selv om han engang nesten kom på listen til et annet parti.

Men også Endre tviler på det kristelige folkepartiet i dag. Særlig etter han skrev brev til statsminister Bondevik, og ikke fikk svar.

— Det var hans moralske betraktninger i nyttårstalen som fikk meg til å skrive. Jeg ville vite om han la samme mål på sine ansatte i statsadministrasjonen.

— Og det ville han ikke svare på?

— Nei, jeg fikk to linjer fra en venstr e mann ved Statsministerens kontor. Han skrev at det jeg tok opp var svart på tidligere.

Brevet fra Gro

Den 17.januar 1991, kong Olavs dødsdag, fikk Endre Rundhovde på Bømlo et rekommandert brev fra Gro Harlem Brundtland på Bygdøy. Det var en u-åpnet retur på brevet den standhaftige stabbesteinen hadde sendt den like standhaftige statsministeren.

Brevet til Gro var ett av de mange Endre har skrevet til statsmaktene. Brev som i form og innhold i det minste er originale, det skal han ha. Her er ikke mye byråkratisk kanselli-språk. Han ber gjerne Gud velsigne Kongen og Fedrelandet og benytter klar tale og store ord.Både Kongen, statsråder og regjeringssjefer har fått skriv fra Rundhovdes Remington, en skrivemaskin med utelukkende store bokstaver.

Bare Gro har returnert posten fra Rubbestadneset, uåpnet, som uønsket.

Kanskje visste hun hva som kom? For Rundhovde hadde lånt dyre penger på det grå markedet i Bergen. Hos en fremtredende familie i byen, som snart fikk slektsbånd til familien Brundtland.

— Jeg ville vite om det var stjålne penger, siden renten var så høy, og jeg ikke fikk lån på vanlig vis i Skillingsbanken.

Det dreide seg om to millioner kroner som han trengte for å kjøpe settefisk.

30 årskrigen

Vi er på Valestrand på Osterøy, i 1953. Tiden for garving av huder og skinn renner ut i sanden, slik laken renner ut i fjorden. Kar og kummer står tomme. Endre Rundhovde får en idé, der i farens garveri. Han vil ale opp fisk i kummene. Slik han har sett på garverturer til Tyskland og Amerika.

De første 20 årene går greit. Ingen tror på tiltaket, de lar tusseladden drive på med sitt. Han sperrer av viker og våger, på Osterøy, på Radøy og på Rubbestadneset.

Endre Rundhovde blir stor i det små.

I 1973 våkner myndighetene med et brak. Olje og oppdrett er blitt ramme alvor. Så må det lover og reguleringer til. Endre får ikke beholde sitt rike, han mister retter og får ikke konsesjon. Kort og godt, fordi han er for stor. Å omregne fjordarmer til garnmerder blir voldsomme tall.

Noe får han putle med, men bare i det små.

Da starter 30 årskrigen, en kamp som pågår ennå.

I 1984 fikk han godkjent noen retter, men han fikk ikke konsesjon. Årsak: Fiskeridirektoratet hadde anmeldt ham for å drive for stort.

— Det var som å få bilen tilbake, men ikke sertifikatet.

Endre Rundhovde har til nå brukt over 10 millioner kroner i advokat-honorarer. Han føler seg lurt og svindlet av flere. Noen av dem får betegnelsen «svindler», andre «korrupt».

Likevel, han er villig til å bruke mer. En ny sakfører er hyret inn for nye slag mot statsmakten

Da trenger han penger i bankboksene.

Laksepølsen som sprakk

En sen kveld i et tomt hotell kan være en traumatisk opplevelse, for en ensom gjest. Den eneste. En januarnatt på et fjordhotell er heller ikke nødvendigvis kjekt. For frontene er steile i Skånevik nå. To hotellsjefer er sagt opp etter utgått prøvetid, de ansatte er forsvunnet og sparebanken truer med sitt pantelån.

Laksepølsen som skulle redde arbeidsplasser i det nye Skånevik Sjømat AS, kom heller aldri i produksjon.

Det er ikke bare Endres feil.

Han dro på Interrail til matmessen i Brussel for å finne ut hva som pirrer Europas ganer for tiden. På en slik tur ble han slått til ridder av den internasjonale Ørret-ordenen. Et bevis på at hans navn står høyt blant oppdretterne ute.

Men det hjelper ikke stort på heimebøen.

Skattefuten har vært etter ham. Og nå har familien fått nok av hans eventyr. De frykter at arven skal sløses bort i Skånevik.

— Det gir meg ingen våkenatt, sier Endre selv. Han minner om Willy Brandts siste ønske:

— Jeg vil ha en enkel gravstein, der det står: « Man hat sich bemüht». «Jeg har da forsøkt».

Endre Rundhovde sier ikke stort om sine pengeplasseringer, som for eksempel her ved Skånevik Fjordhotell.
Helge Skodvin