Dette verftet har i all stillhet levert pene overskudd over flere generasjoner. Fjoråret var et rekordår, og dette året ser ut til å bli like bra.

— Vi har økt bemanningen gradvis. På syttitallet var vi rundt tjue ansatte, mens vi i dag er rundt førti, sier Arvid Vestgård. Han har vært administrerende direktør de siste ti årene.

Gjennom årene har Skjøndals levd sitt stille liv helt i skyggen av dramatikken og krisene som har rammet deres naboer og store konkurrenter. Ingen av de store er helt som før.

Innerst i Solheimsviken finnes bare symbolene og minnene tilbake fra et verft som de siste årene ble eid av arbeiderne og styrt av (eks)AKPeren Kjell Høibraaten.

Carl Fredrik Seim forsøkte å gjøre gamle Mjellem & Karlsen til boligområde. Det gikk som kjent dårlig. I stedet har Magnus Stangeland overtatt både verftet på Marineholmen og BMVs gamle verft ute på Laksevåg. For noen få år siden var begge verftene i krise. Nå kan de skryte av en samlet ordremasse på over 2, 5 milliarder kroner.

Har halve markedet

Midt mellom de to verdenskjente verftene i Bergen, ligger altså Skjøndals Slip & Mek. Verksted, bare et steinkast nord for Puddefjordsbroen.

Her har de funnet en nisje som de har spesialisert seg på. Og da går det an å tjene gode penger på mekanisk virksomhet i høykostlandet Norge. Det viser Trond Mohn oss hvert eneste år.

— Jeg vil tro vi har mellom førti og førtifem prosent av hurtigbåtmarkedet i Norge, sier administrerende direktør Arvid Vestgård.

Han snakker da om reparasjon og vedlikehold. Rundt 75 prosent av norske hurtigbåter bruker tyske MTU-motorer. Skjøndals har sørget for å bli Nordens største serviceverksted for disse motorene.

Ingen har tid

I dag er det Redningsselskapets «Peter Henry Von Koss», som okkuperer slippen.

— Vi skal være i beredskap og har egentlig ikke tid til å ligge her, sier skipperen når Arvid Vestgård passerer.

— Slik er det med alle. Ingen har tid til å være her, forklarer direktøren.

Det koster å ha dyre båter ute av drift og passasjerene liker det slett ikke. Miniverftet har derfor spesialisert seg på å være fleksibel og svært rask.

— Vi har nylig byttet motoren i en av fergene til Stavangerske, som går i rute 23 timer i døgnet. Det klarte vi ved bare å droppe en tur over fjorden, sier Vestgård.

Inne på verkstedet er flere dieselmotorer plukket fra hverandre, i tusenvis av deler.

— Ja, de plukkes helt fra hverandre, bekrefter direktøren.

— Deretter oppgraderer vi motorene med det nyeste av utstyr og egenskaper. Så testes de i det nye testsenteret vårt, og motorene kjøres faktisk inn i dette senteret. Kundene får i praksis en ny og innkjørt motor tilbake, hevder Vestgård.

Ikke for hvem som helst

Den største utfordringen for miniverftet er å beholde de dyktige fagfolkene.

De aller fleste må beherske flere fag og trenger noen års opplæring før Skjøndals har full nytte av dem.

— Mange av våre ansette må reise til kundene og reparere der ute. Da må de ha skrudd en del først. Dessuten må de kunne improvisere og jobbe selvstendig.

Vestgård innrømmer at det i dagens brennhete arbeidsmarked er stor etterspørsel nettopp etter denne type arbeidskraft.

Med noe overtid vil fagfolkene til Skjøndals nå en bruttolønn på rundt 500.000 kroner i året.

— Vi klarer ikke å konkurrere med dem som betaler aller best, og har derfor mistet noen den senere tid. Over tid har vi likevel klart å holde på folk gjennom et godt arbeidsmiljø, svært varierte oppgaver, en del reising og ikke minst selvstendig jobbing, sier direktøren.

Satser på egne lærlinger

Så langt har ikke import av arbeidskraft vært aktuelt.

— Verftet er for spesialisert til å hente inn folk for å ta unna arbeid når det er mye å gjøre. Vi blir nødt til å drive langsiktig opplæring. Dessuten må alle snakke godt norsk for å kunne kommunisere med kundene, når ting har gått galt og skal repareres der ute.

Vestgård har derfor satset på de unge og har et nært samarbeid med aktuelle linjer fra videregående skoler i Bergen. To av de sist ansatte, har gått som lærlinger ved verftet.

KNUT STRAND
Knut Strand