Sogeskriftet har mange flotte artikler, om splintefolket som hver sommer fortøyde båtene sine i Eiknesvågen, om bestefar som en isende kald vinterdag i 1920 på rotur fra Hamre havnet i sjøen og nær mistet livet, om krigstiden og om gutten som ble dreng i Fana.

Videre kan vi lese om de to som fikk fast følge, om veiarbeid, tunnelarbeid, gårdsarbeid, pelsdyrnæring, arbeidet på møbelfabrikken – og helt til slutt den utrolige historien Alfred Dyrkolbotn forteller om da faren endelig kunne bygge hus i 1907. Da hadde han samlet materialer i årevis.

Først i skogen for å plukke ut de beste trærne, om vinteren var det et slit å slepe stokkene gjennom ulendt terreng frem til sagen, så skulle materialene tørke og deretter ut på snøen igjen før de endelig lå på tunet og byggingen kunne ta til. For ikke å snakke om arbeidet med grunnmuren …

Etter å ha lest dette går det virkelig opp for oss at et gammelt, slitt hus så visst kan ha sjel og egenverdi. Men uten historien bak kan huset som i årevis har beskyttet generasjoner mot regn og kulde, bli redusert til en stabel materialer satt opp til vegger og tak, og ikke noe spesielt å ta vare på.

Det er så mye å fortelle om en tid som er borte, og utrolig viktig å få historiene ned på papiret før det er for sent. All ære derfor til sogelaget som har laget enda en glimrende lokalhistorie.