Siden 21. desember 2004 har jeg sultestreiket i Bergen fengsel. Jeg gjør dette for — nok en gang - å rette søkelyset mot de problemer som følger av svikten i norsk psykiatri.

La meg presentere meg selv: Jeg er en av de "tikkende bombene", vi som oftest bare forsvinner uten annen ståhei enn den som sliter ut de nærmeste omgivelsene, men som av og til også skaper overskrifter med utagerende voldshandlinger, etter at vi selv og våre nærmeste i kortere eller lengre tid har hamret fortvilet på hjelpeapparatets lukkede dører. (. . . )

I 1986, 21 år gammel, ble jeg lagt inn på Dikemark sykehus. Det skjedde etter at jeg selv hadde bedt innstendig om det, og etter at min daværende samboer, med et spedbarn på armen, hadde gått som en fortvilet tigger fra dør til dør i hjelpeapparatet i over et halvt år. Det skjedde etter gjentatte tilfeller av utagering og voldsbruk, skadeverk og suicidalforsøk. Men det skjedde ikke før jeg grep til våpen. Da jeg først ble innlagt, viste det seg at jeg var hamrende psykotisk, og oppholdet strakte seg over fire måneder.

Høsten 1992, etter en sommer preget av tiltagende vrangforestillinger og et par tilfeller av voldsom utagering, blant annet med øks, oppsøkte jeg Sanderud sykehus og forlangte meg innlagt, av redsel for at jeg kunne komme til å skade noen. Jeg måtte trumfe meg inn under trussel om selvmord. (. . . )

Jeg ble satt på porten etter ni dager, og begikk et gruoppvekkende drapsforsøk knappe to måneder senere, etterfulgt av oppvåkning på glattcelle, niogtyve måneders varetektsarrest (. . . ) og til sist en dom på fire år og tre måneder, før løslatelse til en ny runde med meg selv og mitt uavklarte vulkanske indre.

Jeg satt i fengsel. Siden satte fengselet seg i meg. Livet utenfor enecellen kjentes mer og mer utrygt for hvert år som gikk. Sammenbruddene ble stadig hyppigere. (. . . )Høsten 2003 nådde paranoiaen slike høyder at jeg ikke lenger klarte å håndtere selv de enkleste daglige gjøremål og forpliktelser.

Jeg sa opp jobben. Jeg flyttet fra konen. Jeg leide et avsidesliggende hus i et skogholt i en avsidesliggende bygd. Jeg sluttet å ta telefonen. Jeg sluttet å åpne posten. Jeg brukte all tid og energi på å mobilisere mental styrke til å oppsøke nærbutikken en gang i uken eller to. (. . . )

I februar 2004 la jeg selv frem situasjonen for legen. Jeg fremsto på dette tidspunkt som sliten, desperat, med søvnproblemer, var for lyder, mistenksom, redd for avlytting og fortalte om "parallelle univers", alt sammen (og mer til) ifølge legens nedtegnelser i journalen. (. . . )

Det dukket en kvinne opp i huset i skogkanten. (. . . ) Det ble sommer år 2004. Jeg begikk en rekke skadeverk. Jeg slo den nyutkårede. (. . . ) Det ble høst. Oktober. Jeg ble kalt inn til sheriffen, og opptrådte så servilt som bare en psykotiker med redsel for å bli avslørt kan prestere, men også ambivalent ropende, ved å begå et nytt skadeverk ute på gaten direkte etter dimittering fra lovens håndhevere.(. . . )

Knappe to uker senere, medio oktober 2004. Bekymringsmeldingene hagler inn hos fastlegen, som - fordi han ikke kommer i kontakt med meg - ikke kan slå fast om jeg er akutt sinnslidende eller ikke. Mistanken er imidlertid så sterk at han for første gang i løpet av en lang karrière går på akkord med sin taushetsplikt, og varsler politi og kommunelege i bygden hvor jeg har tilhold om at jeg kan være ulikevektig og i gitte situasjoner endog farlig.

Men hverken politi eller kommunelege tar signalene på alvor. Ingen foretar seg noe.

Nye to uker går. 1. november møter jeg hos fastlegen. Nå stiller han diagnosen psykose. Vi er enige om at jeg behøver skjerming. Legen forsøker å ordne med innleggelsen per telefon der og da. Men overlegen på sykehuset er ikke å treffe. Jeg blir sendt hjem, men med oppmuntrende beskjed om at jeg er så godt som innenfor sykehusets dører. Prosedyren mellom fastlege og sykehusoverlege er for en ren formalitet å regne. Jeg kan vente telefon senere samme dag eller senest dagen etter.

(. . . )Uken etter får jeg fatt i fastlegen igjen. Han er forbauset over at sykehuset ikke har kontaktet meg. Han vil purre. Og slik går ukene. Fastlegen får ikke kontakt med sykehusoverlegen. Jeg får ikke kontakt med fastlegen. Jeg er syk. Jeg er redd.

(. . . )Så brister det. Mandag aften den 29. november 2004 slår jeg min elskede, binder henne fast og flykter i panikk etterpå.

En drøy uke senere befinner jeg meg på et hotellrom i Danmark. En ladd revolver i fanget. En siste telefon som skal tas. Da ringer fastlegen: - Du har fått plass på Valen sykehus. Kom hjem! Jeg svarer at det er for sent, at det eneste som venter meg i fosterlandet er å bli stuet vekk i en fengselscelle på ubestemt tid. Legen ser ikke bort fra det, men heller ikke fra at det er mulig å få en ny avtale med sykehuset. Så jeg kaster våpenet på havet, reiser hjem, oppsøker politiet, blir pågrepet, kastet på glattcelle og siden i varetektsarrest.

Nå vendes kappene. Valen sykehus benekter ikke behandlingsbehovet, men trekker tilbake sitt tilbud. Har du først kommet i fengsel, så har du kommet i fengsel. (. . . )

Og så får man oppleve et merkelig fenomen:

Den psykiatri som til daglig ikke har kapasitet til annet enn å lukke de hjelpetrengende ute, synes ikke å ha noen problemer med å avse tid og krefter når den ventende syke forgår seg og havner i fengsel. Overleger og professorer rydder nå alt annet av veien, forlater sine avdelinger og pasientkøer for på få dagers varsel å ta på seg (de godt gasjerte) oppdragene som judisielle observatører. Men nå vel å merke ikke for å hjelpe, men for å bistå påtalemyndigheten med å få stuet den syke vekk i en dårekiste på ubestemt tid, ja livstid om så er (såkalt "forvaring"). Det er psykiatrien på sitt verste, psykiatrien som renovatør.

Misforstå meg endelig ikke. (. . . )Jeg har ingen krav; ikke om å bli sluppet ut av fengsel, ikke om å bli innskrevet i psykiatrien, ikke om å bli frikjent av retten eller å slippe forvaringsdom. (. . . )Jeg vil på ingen måte forsøke å fraskrive meg det personlige ansvar. Jeg vil stå for det jeg har gjort, og jeg vil ta min straff.

Men jeg vil også, i dette jubileums- og valgåret, minne om all den lidelse ofre, pårørende og syke må gjennomleve som følge av den fundamentale svikt innenfor den mentale helseprofesjon i vårt land. Og jeg vil fremholde at når vi har disse tilstander, så skyldes det ikke bare enkeltstående beklagelige misforståelser, og slett ikke enkeltmenneskers onde vilje, men et system som er en følge av årtiers ignorering av manglende prioritering, noe som til syvende og sist er et politisk ansvar. (. . . )

(. . . )jeg spør hvorfor det er slik at selv de som roper om hjelp ikke kan få den, men at det ikke er noe problem å mure de samme mennesker inne i fengsel. Og jeg spør om det er slik at samfunnets beskjed til meg er at det er ingen plass utenom fengselsplassen (. . . ). I så fall er signalet mottatt. (. . . )Men jeg protesterer herfra og til graven.

Min aksjon er en protest- og påminnelsesaksjon. En protest mot den uverdige behandling mennesker som i utgangspunktet er i en tapersituasjon utsettes for. En protest mot den forakt og mangel på forståelse for psykiatriske lidelser som ligger til grunn. Og en påminnelse om det politiske ansvaret.