KRISTER HOAAS

Mona(43) fikk sykdommen multippel sklerose (MS) for fire år siden. Sykdommen har gjort henne fullstendig pleietrengende. Nå bor hun i en servicebolig i Bergen. Mona må hjelpes opp av sengen, vaskes, kles på og mates.

— Jeg må ha hjelp til absolutt alt, sier hun.

Nettopp fordi hjelpeløsheten er så stor, er det ekstra vondt når hjelpen uteblir. Derfor synes Mona det er fortvilende at hun må ligge og vente på pleien hun er totalt avhengig av.

— Jeg begynner å hyle og skrike. Det bare blir sånn, det bare blir sånn. Familien min har blitt nervevrak av meg.

- Har blitt verre

Klokken ni på hverdager og elleve i helgene skal 43-åringen ha hjelp til morgenstellet og til å komme seg opp av sengen. Men ofte kommer ikke hjelpen før klokken elleve også i ukedagene.

— Det skjer hver uke. Da er jeg ikke ferdig pleiet, påkledd og oppe av sengen før klokken er halv tolv. Da er hele dagen min ødelagt, sier Mona.

— Jeg vil ikke snakke stygt om pleierne. De gjør egentlig en god jobb, men de har jo ikke tid. Det har blitt verre og verre. Det synes jeg.

- Ikke sånn det bør være

— Hun ligger gjerne til klokken elleve i våte bleier, og når hjelpen kommer så skjer alt i hui og hast. Jeg har opplevd dette flere ganger. bekrefter Monas støttekontakt, Sonja Erstad (57).

Hun flyttet til Norge i 1975 og har vært støttekontakt i mange år.

— Jeg synes veldig syn på henne. Når jeg ser hvordan Mona har det, blir jeg veldig redd for å havne i en situasjon hvor jeg er avhengig av hjelp og omsorg, sier Erstad.

— Man skryter sånn av at alt er så bra i Norge. Det er det ikke. Det er ikke sånn det bør være.

- Blir sulten

— Når hjemmehjelpen kommer for sent, og Mona endelig har fått på seg klærne, hender det at kafeteriaen er stengt for frokostservering, sier Monas far, Bjørn Skanding. - Flere ganger har hun måttet vente til middag for å få mat.

— Jeg blir jo sulten da. Jeg har blitt sånn, sier Mona og holder opp sine tynne armer for å understreke poenget.

— Politikere og beslutningstakere har budsjetter som de forholder seg til, men det er ikke noen unnskyldning. De har nok ikke følt manglende omsorg på kroppen, mener Bjørn Skanding.

PRISGITT ANDRE: Altfor ofte blir Mona liggende i sengen frem til kl. 11. - Jeg må ha hjelp til absolutt alt, sier Mona. <br/>Foto: FRED IVAR KLEMETSEN