En ideologisk konfrontasjon som var knyttet til den bolsjevikiske makterobringen i Russland i 1917. Det er den vanlige tolkningen av spenningstilstanden som oppsto etter Den annen verdenskrig mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest. Men ut fra et geo— og maktpolitisk perspektiv er det grunn til å hevde at Lenin og bolsjevikenes makterobring utsatte den kalde krigen i tre tiår.

La oss se på det historiske bakteppet.

Føyde seg for tsaren

Våren 1915. Europa herjes av Den første verdenskrig. Den britiske og franske regjeringen erklærte at Russland skal få Konstantinopel og stredene mellom Svartehavet og Middelhavet etter en seierrik krig mot Tyskland og dets allierte. Noen måneder tidligere hadde tsar Nikolaj II presentert russernes krigsmål for London og Paris:

  • Anneksjon av Øst-Preussen og deler av Schlesien og Galicia.
  • Likvidering av Østerrike-Ungarn og selvstyre for de slaviske folkene.
  • Diverse grenseendringer på Balkan på bekostning av Tyrkia. De Vestallierte, som var sterkt presset av den tyske militærmaskinen, måtte akseptere tsarens ønskeliste.

Militær stormakt

I april 1916, noen måneder etter at England og Frankrike hadde fordelt Midtøsten seg imellom ved den såkalte Sykes-Picot-avtalen, erklærte de Vestallierte at de var innforstått med at Russland annekterte tyrkiske områder helt ned til Tigris og Mesopotamia.

Tsar-Russland hadde da bygget opp en imponerende militær slagkraft. I november 1916 kunne Russland mønstre 202 divisjoner, våren 1917 var de 288 divisjoner. Ved utgangen av 1916 hadde de Vestallierte og Russland 23 millioner mann under våpen, mens Tyskland og dets allierte bare hadde 10 millioner soldater.

Et tysk tilbud om fredsforhandlinger i desember 1916 ble avvist. Året etter ble det inngått en hemmelig avtale mellom Russland og Frankrike, der de ga hverandre rett til etter eget forgodtbefinnende å fastsette sine grenser i forhold til Tyskland.

Reddet av revolusjonen

Det er liten tvil om at hvis det ikke hadde brutt ut revolusjon i Russland i 1917, ville det ha oppstått en internasjonal orden der Tsar-Russland kontrollerte Sentral-Europa, Balkan og store deler av Midtøsten. Et svekket og ustabilt Tyskland som var blitt tvunget til å avstå store deler av sitt territorium, ville trolig også ha kommet under Moskvas innflytelse.

Bolsjevikene gjorde ikke noe virkelig forsøk på å fravriste britene kontrollen over India eller andre av deres kolonier. Vestmaktene prøvde heller ikke å styrte sovjetregimet.

Sannsynligheten er stor for at England og Frankrike da ville gått sammen om å demme opp for, og helst trenge tilbake, russisk innflytelse i Europa, Midtøsten og Asia. Kanskje USA hadde engasjert seg slik at de amerikanske soldatene som var blitt sendt for å delta i nedkjempingen av Tyskland, var blitt værende i Europa.

Resultat?

En situasjon som minner om øst-vest-konflikten under Den kalde krigen. En landbasert makt mot en global sjømakt - Russland mot Det britiske imperium og med konfliktområder som under Den kalde krigen, nemlig Tyskland, Balkan, Tyrkia og stredene, Iran, Sentral-Asia og Det fjerne østen.

Storbritannia - ikke USA

Forskjellen består i at Storbritannia ville vært stormakten, ikke USA. Konflikten ville vært langt mindre ideologisert, selv om Vestmaktene trolig hadde fremsatt anklager om menneskerettighetsbrudd i Tsar-Russland. Fraværet av kjernevåpen ville sannsynligvis ført til åpen krig mellom landene, og ikke bare kriger ved hjelp av stedfortredere i den tredje verden.

Men slik gikk det ikke.

Tsarregimets sammenbrudd og den bolsjevikiske makterobringen i 1917 svekket i høy grad Russland. Landet ble avkreftet som en følge av borgerkrig og intervensjonskriger. Et par halvhjertede forsøk fra sovjetledernes side på å utløse sosialistiske revolusjoner i Sentral-Europa mislyktes.

Det skulle gå mange år før Sovjetunionen kom i posisjon. På 1920-tallet prøvde de å alliere seg med Tyskland. Men det handlet ikke om ekspansjon, det var bare et uttrykk for sovjetisk svakhet og frykt for Vestmaktene. Det var nemlig en viss rivalisering mellom Sovjetunionen og Storbritannia i Tyrkia, daværende Persia (Iran) og Afghanistan.

Ingen stormakt lenger

Bolsjevikene gjorde ikke noe virkelig forsøk på å fravriste britene kontrollen over India eller andre av deres kolonier. Vestmaktene prøvde heller ikke å styrte sovjetregimet. Sovjetunionen, som på denne tiden nesten ikke hadde væpnede styrker, ble knapt regnet blant stormaktene.

Men Tyskland var begynt å røre på seg igjen. På 1930-tallet forsøkte den sovjetiske ledelsen desperat å få Vestmaktene til å delta i et kollektivt sikkerhetsarrangement rettet mot tyskerne.

Det mislyktes.

Dels fordi London og Paris betraktet Sovjetunionen med mistro. Dels fordi Stalins Sovjetstat ble betraktet som svak, ikke minst som en følge av utrenskningene på slutten av 1930-tallet. Og dels fordi engelske og franske politikere trolig ønsket at Hitler skulle ekspandere østover og havne i konflikt med Sovjetunionen.

Brøt maktbalansen

Først etter Hitler-Tysklands sammenbrudd i 1945 oppsto det raskt konflikter som kastet verden ut i en kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Først nå når den europeiske maktbalansen var brutt sammen og britisk-amerikanske og sovjetiske styrker kontrollerte hver sin del av Europa, lå alt til rette for en kald krig.