Ofte følte Lene seg helt alene. I overgangene til nye fosterhjem, kontakten med barnevernet og møtet med stadig nye saksbehandlere.

— Jeg har bodd åtte eller ni steder. Ni tror jeg, sier Lene. Da hun måtte flytte fra siste fosterfamilie, mente barnevernet løsningen måtte bli en institusjon.

— Institusjoner har et utrolig dårlig rykte. Det er dop der og mange pøbler. Jeg ville ikke flytte dit, sier Lene som fortalte det til bestevenninnen Stine-Linn. Og mens de voksne satt i møter, tok hun saken i egne hender. Stine-Linn spurte om ikke hennes familie kunne gi Lene et nytt hjem.

— Det var helt fantastisk da de spurte om jeg ville komme. Jeg har ikke ord. Det har betydd alt.

- Alt er bare herlig

I åtte måneder har Lene gledet seg til å komme hjem.

— De er en sånn glad familie, og jeg er glad hver dag. Det var jeg ikke tidligere, men nå er det bare herlig, sier Lene. Familien til Stine-Linn og Lene hadde ikke planlagt å bli fosterforeldre.

— Det kom bare opp i hendene på oss. Vi kjente jo Lene godt, og da vi skjønte at hun kanskje måtte bo på institusjon, ville vi hjelpe. Jeg synes det handler om å gjøre noe viktig. Vi vil være der for Lene, sier faren i familien. De første åtte månedene har vært veldig positive.

— Jeg tror vi har vært heldig, siden vi kjente hverandre fra før. Også Lenes mormor er takknemlig for ordningen.

— Jeg har vært der siden de var født, men har ikke fått dem til meg. Jeg er jo bare en mormor. I tillegg er jeg enke.

— Når Lene ville flytte til meg, fikk vi ikke gehør. Men denne ordningen er jeg veldig fornøyd med. Vi har et godt samarbeid.

Stort gjennomtrekk

— Jeg vet ikke helt hvor mange saksbehandlere jeg har hatt. Men de skiftet ofte. Mange ganger har jeg sendt brev uten å få svar, sier Lene. Flere barn i fosterfamilier forteller om voksenpersoner som kommer og går. Til neste avtale er det en ny vikar, som må høre deres historie igjen. For mange i barnevernet blir jobben for tung.

— For oss i førstelinjetjenesten, er det et stort trykk av saker. Vi kan ikke opprette køer eller ventelister, men må handle når vi får inn en melding. Det er en tøff jobb, og lønnen er heller lav. Derfor er det stort gjennomtrekk, mener Alver.

«Voksenvernet»

— Mormor kaller barnevernet for voksenvernet. Jeg føler ikke de hører på oss. Lene forteller om saksbehandlere som ikke ringer når de skal ringe, og avtaler som ikke blir fulgt opp.

— I tre år sa jeg at jeg ikke kunne bo der jeg bodde før, og de sa bare at jeg fikk se hva som skjedde. De tenker mer på de voksnes rettigheter enn barna, sier Lene.

Barnevernsjef i Bergenhus bydel, Svanhild Alver er ikke uenig i betegnelsen.

— Det handler ikke bare om barneverntjenesten, men hele lovverket som gir de voksne veldig mange rettigheter. Biologiske foreldre, fosterforeldre, saksbehandlere og rettsapparat - alle er vokse som snakker sammen. Det blir lett til at deres verden tar over og at et barn ikke blir så godt sett som det skulle bli, mener Alver.

Vil bli ungdomsarbeider

Lene og Stine-Linn visste hele tiden at det ville være en god løsning å bo sammen.

— De voksne ville bare ikke høre før.

Om ti år tror Lene at hun er ungdomsarbeider.

— Jeg vil hjelpe barn og unge som er i min situasjon. Folk sier de vet hvordan du har det, men de har ikke peiling. Om ti år er jeg i full jobb, og bruker erfaringene mine til å hjelpe.

"HERLIG": - Nå er alt helt herlig. Slik har det ikke alltid vært, sier Lene (til høyre). Nå er bestevenninnen Stine-Linn også blitt en søster.<br/>Foto: MARTE ROGNERUD