ARNE EINAR BRUN arne.brun@bt.noStuegrisen er menneskets beste venn. Eller rettere sagt minigrisen. Den er ikke stort større enn en mus når den blir født. Selv om den spiser som en hest, blir den ikke tyngre enn 40 kg. Den snøfter og grynter og snuser rundt, akkurat som en hund. Og den liker å grave i jorden.— Minigrisen er blitt en mote. Mange vil heller ha en liten gris i stuen fremfor en hund, sier Anlaug Furnes Berland på Askøy.Sammen med mannen Ove Berland driver hun avl av den lille, nusselige minigrisen. Renslig stuegris Minipurka i fjøset har nettopp fått åtte små nurk, og alle er bortbestilt. Flesteparten for stuebruk og kos.Altetende er den og. Her trengs ikke Pedigree Pal eller annen gourmet.- Grynt grynt, sier minipurkemora når vi vil se på de åtte små som kom til verden 16. mars. - Iiiiiiiihhh, skriker den lille når matfar Ove Berland tar tak i en av minigris-ungene for at to grisegutter fra BT skal få se på småen. - De har personlighet. Bruker man litt tid på dem, så kan man holde dem renslige slik at de gjør fra seg i en kasse. De passer bra til stuen, sier Ove Berland. Velsmakende stuegris Minigrisene er ikke særlig utbredt ennå. Når folk oppdager at man kan få en minigris til ca. 1000 kroner (mye billigere enn en hund) og som er altetende, er det kanskje bare et tidsspørsmål før flere vil ha en stuegris. I tillegg kan man slenge den på pannen for steking, hvis man blir fristet. - Den smaker bedre enn vanlig gris, og den har nærmest ikke fett på kroppen, sier Anlaug Furnes Berland.

EN GRIS ETTER KOS: Den lille minigris-ungen (fem uker) er ikke helt vant til kos ennå. Men det tar ikke lang tid før den vil sette pris på klappingen og strykingen til Malvin Berland (5) og lillebror Svein (3). (FOTO: ARNE NILSEN)