Nyhetsbildet preges av rapporter om terrorens herjinger og analyser av fryktens utbredelse i befolkningen. På radioen (Dagsnytt 18, 23.3. 2016) får vi høre at «terrorfrykten rår i Europa». På fjernsynet sitter Per Fugelli og forklarer Ole Torp at vi må «lære oss å leve med terrorfrykten» (Aktuelt, 13.1.2015) og i Bergens Tidende kan vi lese at «elever ned til barnehagealder bør trene på å takle terror» (28.1.2016).

Dette gir god samklang med sosiologen Ulrich Becks idé om «risikosamfunnet». Tanken er at moderniteten i seg selv medfører stadig nye farer, deriblant terrorisme, som individet må lære seg å takle. Men er dette riktig?

Er verden blitt farligere? Dette spørsmålet synes lett å besvare: Ifølge WHO øker den forventede levealderen overalt i verden.

Det kan bare bety en ting, nemlig at verden aldri har vært tryggere.

  • USA: Orlando-terroren endrer valgkampen. Er befolkningen blitt reddere? Det finnes også systematiske studier som kan svare på dette spørsmålet om terrorfrykten i befolkningen. Disse har vist at folk slett ikke får panikk.

Våre undersøkelser av risikooppfatninger før og etter utbruddet av Irak-krigen (2003), og før og etter bombene i Madrid (2004) og i London (2005) viste at bekymringer og risikovurdering knyttet til de rammede stedene gikk midlertidig opp, men var fort tilbake til utgangspunktet. Folks risikovurderinger for terror andre steder økte ikke .

Folk blir verken mer eller mindre redd for terror av terror – det er det generelle bildet. Men noen ganger har terroren uventede effekter.

Våre data viser for eksempel at folks risikovurderinger for Norge var uforandret gjennom flere år (2004-2011). De endret seg ikke i 2011, umiddelbart etter terroren i Oslo og på Utøya.

Men året etter, i 2012, vurderte både nordmenn og utlendinger Norge som mindre risikabelt enn før angrepet.

Eksperimenter vi har gjennomført, viste at risikovurderinger bl.a. påvirkes av om terroristen er en ensom ulv eller organisert i et nettverk, og av om terroren er sjelden eller hyppig på det aktuelle stedet.

Jo mer det er av begge kriteriene, jo mer risikabelt bedømmes stedet. Det vil si, steder med organisert og høy frekvent terror (som Israel) er de mest risikable; steder med lite terror begått av en ensom ulv (som Norge) er de tryggeste. Steder der terroren er enten organisert eller høy frekvent inntar en mellomposisjon.

  • Eirin Eikefjord: Hvite eksmenn er gjengangere på drapsstatistikken. Effekten av et terroranslag, altså endringen i risikovurderingene, vil imidlertid være størst i situasjoner der terroren utøves av en organisasjon og rammer et sted der terrorisme er lavfrekvent.

Denne effekten kan forklares av psykologiens eldste lov, Webers lov, som tilsier at det ikke er den absolutte økningen som er avgjørende, men den relative.

På et sted med mye terror vil ikke ett nytt anslag utgjøre en stor økning, og vi finner ingen endring i risikovurderingene. Men på steder med lite terror utgjør ett anslag en betydelig endring, og risikovurderingene øker. Det er dette vi nå ser i Europa.

Land med tradisjonelt lite terrorisme blir rammet av nye anslag, og befolkningen kan være noe mer bekymret enn før. Likevel oppleves disse stedene som tryggere enn de med høy frekvent og organisert terror.

En paradoksal effekt er at noen opplever at en terrorhandling begått av en ensom ulv i et ellers trygt land reduserer sannsynligheten for nye angrep på samme sted.

Effekten kalles for «gamblers fallacy», en slags «lynet-slår-ikke-ned-to-ganger-på-samme-sted»-tenkning. Dette er en mulig forklaring på at risikovurderinger for Norge gikk ned etter angrepene på Utøya.

Våre data viser også at folk i vesten føler seg trygge der de er, nærmest uansett hvor dette er. Folk fra mange ulike nasjoner som ble bedt om å vurdere risikoen i flere vestlige land, er stort sett enige i sine vurderinger.

Det er bare et unntak: Hjemlandet vurderes som trygt, uansett hvor hjemlandet er. For eksempel mener de fleste at Israel er et forholdsvis risikabelt reisemål. Unntaket er folk fra Israel, som mener at Israel er like trygg som det tryggeste reisemålet, nemlig Norge.

Verden er ikke blitt farligere, og befolkningen er ikke blitt reddere. Likevel er det slik at vi gjerne husker fortiden i et rosenrødt skjær.

  • Frode Bjerkestrand: Ytringsufrihetens tiår. Det er tvilsomt at terroristene har lyktes i å skremme et helt kontinent. Publiserte data fra mer enn ti års studier av subjektiv risiko og bekymring tyder ikke på det. Folk er med rette mer bekymret for lommetyveri og trafikkulykker.

Panikken kan med fordel avlyses – den finnes rett og slett ikke. Folk i Europa er ikke spesielt bekymret. Hvorfor skulle de være det? De vestlige samfunn er de tryggeste som noensinne har eksistert. En omstilling til noe risikosamfunn trengs neppe.

Når det er sagt, så er det likevel slik at vi mennesker har en tendens til å mene at verden var bedre, til og med tryggere før. Dette er et veldokumentert psykologisk fenomen kalt «rosy retrospection».

Når folk ser tilbake på en hendelse, vurderer de den som mer positiv enn de gjorde mens de opplevde den. Våre data viser det samme: Målinger av folks risikovurderinger gjort over flere år viste at tallene for det meste var konstante . Likevel mener folk som ser tilbake i tid at «verden var mindre risikabel før».

Kanskje dette kan forklare hvorfor enkelte journalister og eksperter tror at vi er blitt reddere.