Bryllup i 1996. Barnedåp i 1997. Begravelse i 1998. Torill og Fredrik Duus hadde så vidt begynt på et liv sammen, da hun fikk kreft og døde.

— Vi hadde ikke kommet ordentlig i gang, sier han 14 år senere.

Datteren Ingeborg var bare syv måneder gammel, da Torill fikk diagnosen. Ti måneder senere var hun borte. Han var igjen med eneansvaret for et lite barn.

— Det var en tøft, men bare én ting å gjøre: Mestre det. I slike situasjoner finnes det ingen alternativer.

Erfaringene har Duus brukt til å hjelpe andre i samme situasjon. Samme år som konen døde, opprettet han et minnefond for familier med barn under tre år, der far eller mor er alvorlig kreftsyk.

— Dette er et legat til glede. Om de som får penger kjøper hundre kinobilletter, bruker alt på McDonalds eller Lego, spiller ingen rolle! Det viktigste er at de gjør noe de har lyst til.

Tre bergenslegat

Duus er ikke den eneste i Bergen som har opprettet minnefond etter å ha mistet et familiemedlem i kreft. Kreftforeningen i Hordaland administrerer i dag tre slike legat, som til sammen delte ut 87.000 kroner i fjor:

Torill Duus Minnefond

Terese Heggs Minnefond

Kjersti Hox Lilletvedt Stiftelse

Alle tre gir økonomisk støtte til noe som kan skape glede i en vanskelig tid. Siden 1998 har Torill Duus Minnefond delt ut nær 260.000 kroner til 50 småbarnsfamilier.

— Søkerne har det helt klart knepent. Når sykdom rammer over tid, er det en økonomisk belastning for de aller fleste. Redusert lønn, utgifter til medisiner, parkering, barnevakt, alt mulig. Da er det godt å kunne være den som bidrar med midler til det lille ekstra i hverdagen, sier Fredrik Duus.

Smerter i hoften

Konen fikk hofteproblemer etter fødselen i 1996. Sannsynligvis senebetennelse, sa legene. Men smertene ga seg ikke, og hun fikk store problemer med å gå. I mai 1997 ble hun henvist til røntgen.

— Deretter gikk det veldig fort, forteller Duus.

Torill hadde brystkreft med spredning. Hun gikk gjennom flere kurer med cellegift og stråling.

— Torill taklet det å bli syk i spedbarnsperioden på en beundringsverdig måte. Hun var realistisk i forhold til sykdomsforløpet, og ville ikke være til belastning for omgivelsene.

Gode kolleger og kunder hos Vital, Torills arbeidsplass, samlet inn penger til alternativ behandling i utlandet. Alt i alt fikk de inn over 400.000 kroner. Men i samråd med fagmiljøet på Haukeland bestemte ekteparet seg likevel for å la det være.

I mars, 1998, døde Torill. Hun hadde nettopp fylt 32 år.

- Tungvint å søke

Kreftforeningen administrerer flere private minnefond, legater og gaver som skal brukes til fritidsaktiviteter, barnepass eller ferieturer, ikke behandling. I tillegg deler Kreftforeningen årlig ut fem millioner kroner til kreftpasienter og pårørende som trenger økonomisk støtte.

— Sykdommen kan føre til frafall av inntekter. I tillegg kan det komme ekstrautgifter som følge av sykdommen, sier spesialkonsulent Anne Helene Jahren i Kreftforeningen.

Har søkerne oppsparte midler, får de nei. Pengene skal deles ut til personer med vanskelig økonomi.

— Vi er nøye på at dette er en engangsstøtte. Men vi er ikke firkantet, vi bruker hjerte og hjerne samtidig, forteller Jahren.

Lavterskeltilbud

I løpet av det åtte måneder lange sykdomsforløpet til konen tenkte Duus flere ganger på å søke om slike midler, men det ble med tanken.

— Søknadsprosessen virket så omfattende og tungvint.

Initiativet til å opprette Torill Duus Minnefond kom fra Vital-kolleger, som alt hadde samlet inn flere hundre tusen kroner i hennes navn. Midt i blinken, tenkte enkemannen. For ham var det særlig viktig at søkeprosessen ble enklest mulig.

— Dette er et lavterskeltilbud. Formålet med fondet er at familier i en tøff sykdomsperiode skal ta seg råd til å gjøre noe hyggelig sammen.

To ganger i året, like før 17. mai og jul, deler minnefondet ut midler fra avkastningen gjennom Kreftforeningen. I gjennomsnitt får søkerne inntil 5000 kroner hver.

— Det er et klart ønske å utvide legatet for å kunne hjelpe flere. For personer som ønsker å gi penger til spesifikke formål gjennom Kreftforeningen, kan dette være ett av dem, legger Duus til.

Lik mamma

Datteren fyller 16 år neste måned. Pappa er etablert på nytt, og Ingeborg har fått to stebrødre. Hun husker naturlig nok ikke moren, men har dannet seg et inntrykk av henne etter å ha sett filmer fra sine første leveår.

— Av venner av familien har jeg ofte fått høre hvor lik jeg er henne. Jeg tror at hun var glad og sterk dame, som visste hva hun ville, sier Ingeborg.

— Hvilke tanker gjør du deg om fondet til minne om din mor?

— Jeg synes det er flott! Det er fint å tenke på at vi kan gjøre noe for å glede andre familier i en vanskelig situasjon.