• Ken sa at da ikkje va' fleire igjen om bord liksom. Da va' hon'en meg på ti' da kom nåken. Bjørn Jensen skriker fra masten på ulykkesskipet «Server». Heldigvis kommer Eli Kari Gjengedal til unnsetting.

— Her har eg ikkje sitt kvinnfolk på seks måna og pluttsele' kjem da ei verdama roande fø'bi.

Bjørn er godt fornøyd med sin lille forestilling. Han har invitert Eli Kari Gjengedal på en drømmetur til Hellisøy fyr utenfor Fedje. Hun ankommer den skipbrudne i grevens tid.

En del av lastebåten «Server», som griset til halve Norhordland, ligger fortsatt på grunn, rett utenfor fyret.

— Eg måtte bere sjekka korleis da e' å vera sistemann igjen..

Bjørn er berget, og Eli Kari ser tilbake på masten som stikker opp der ute i havet.

— Ska' tru om det e' ulovleg, undrer hun.

— Ser du nåke skilt her ute? Bjørn ser utover havet.

— Da va' fø'st 'ættepå at eg såg da va ein båt onna dar.

Bjørn ser opp på solen og ut på et blikkstille hav. Selv en stril kommer ikke nærmere paradiset.

— Tenk å ha med seg eiga verdama på tur.

Barpike med nonnehår

Eli Kari har hentet opp fiskestangen.

— Då eg dreiv pøbb på Zachen var eg med i ein fiskeklubb. Karane der var mest opptekne av utstyret. Hadde du ikkje fiskesnøre vevd av nonnehår, so va' du amatør.

Bjørn har rotet seg inn i en floke i billigsnøret fra Sparkjøp.

Har vært barpike

Eli Kari er fra Leikanger i Sogn men snakker Nordfjord-dialekt. Hun har gått lenge til logoped. Har drevet med amerikansk fotball. Reiste til Romania for å oppsøke Dracula. Vært i Las Vegas tre ganger og drevet pub i to og et halvt år.

— Mor mi likte ikkje heilt det me pøbben.

— Å vera barpike kan vel vera litt belastande, sjøl inni Leikanger.

Bjørn har fått ut snøre, og prøver å komme på offensiven igjen.

«Kiss and release»

Hos Eli Kari napper det allerede.

Fangsten er ikke imponerende, og endelig kan Bjørn hovere.

— Nei, dan dar stakkar'n må få leva. Her må me nøya oss med eit lite «kiss and release». Eg hadde litt engelsk på framhaldskulen, forklarer han og løsner ømt og forsiktig den lille palen fra sluken til Eli Kari.

Han retter den sprell levende, lille fisken mot værdamens munn. Det hele minner svært om prinsessen som kysset frosken. Men den lille rakkeren er sleipere enn tilslørte prinser. Når Bjørn klemmer til for å få bedre grep spretter den langt inn i gapet på værprinsessen.

Rogn bak gjekslane

— Å hon'en. Fekk du rogn bak jekslane. Da e' grådig ækkelt.

Bjørn er solidarisk.

Neste lille pale stapper han ned i eget gap så bare halesporen stikker ut mellom leppene. Det er ganske sikkert den eneste palen i havet rundt Fedje som kan fortelle at den har sett drøvelen til Bjørn Jensen.

Etter fisketuren blir det tur i det trettitre meter høye fyrtårnet. Nittifem mann jobbet her i anleggsperioden, før lysene ble tent for første gang i 1855.

— Det va' folk som budde her og føretok meteorologiske målinga heilt fram te fyre' vart fråflytta i 1992, kan Eli Kari fortelle.

Hun finner det fascinerende å tenke på at det har bodd familier her ute i generasjoner. Hele liv er levd på en to måls holme.

Bjørn har tenkt å nøye seg med solsiden av den tilværelsen. Eli Kari er enig, og insisterer på å sitte ute når solen går ned i havet.

— Da dar å sku' vera so annsleis. Korleis begynde da då?

I den nydelige kveldssolen føler Bjørn at han kan få vite det han har lurt på siden fisketuren.

Ikke bli som sauene i Årdal

— Da begynde me' tannlegen som skulle lera oss å bruka fluor. Eg klarte å få øvebevist far min om at fluor, da va' kje bra før meg. Han hadde jobba i Årdal og hadde sitt ka fluorutslepp hadde gjort med tennene på sauene dar inne. Og slike tenne' sku' ikkje eg ha. Da gjekk han med på. So eg fekk melding med meg på skulen om at den der fluoren sku'kje ho Eli Kari ha. Eg ha' alltid vore glo' itte oppmerksomheit.

Solen er gått over i det rødlige og ligger og dupper ute i havskorpen.

Suppe og mannskorsang

— Eg har aldri vore inni eit postkort på denne måte før.

Bjørn finner utsagnet til værdamen så sterkt at han må ha favoritten fra Salhus Mannskor.

«Der ute står ildrødt et flammehjul,

flammer på hav mot laand»..... Etterpå blir det stille, litt mørkere og ny marsjordre. Inne i fyrboligen er fotograf Roar ferdig med fiskesuppen. Han prøver forgjeves å fortelle om alle ingrediensene. Bjørn har aldri sett noen av de rare tingene han snakker om på samvirkelaget, og hopper fort av. Men han skryter raust av suppen og mannskorsangen til Eli Kari.

Gikk med bøker på hodet

— Du veit, eg har trent mykje på å få te' ei låg og behageleg stemma.

Eli Kari gikk nokså lenge til logoped før hun slapp til på TV.

— Det fyste han sa te' meg var at; «Du høres ut som en sladrekjerring fra Indre Sogn som går opp i fistel når du blir ivrig».

— For å få rett haldning måtte eg gå med bøker på hove og berre slappa av i stemmebanda. No klara eg da i cirka eit og eit halvt minutt på skjermen. Men te slutt vert eg ivrige og avslutta med; «Ha ein kjekke kveld», i nesten fistel.

Bjørn synes det er imponerende å hoppe opp så mange oktaver i løpet av en kort setning.

Talefeil

— Men talefeil har du ikkje vore plaga med?

Det er det Bjørn forbinder med logoped.

— Nei ikkje anna enn at eg har vore i banken ein gong før å få «definanisert» eit lån.

Hun er ikke den eneste det går litt i ball for i et bankbygg, trøster Bjørn.

— More mi gjekk i banken og forlangte rentefri banksparing, ho.

Dialekten har Eli Kari fått etter sine mange sommeropphold hos besteforeldrene i dalføret Gjengedal i Gloppen kommune.

— Foreldra mine vaks opp på to nabogarda der oppe. Då dei også møttest på dans, tenkte mor mi at; «Ja, ja det får vel bli han der då?». Ein del ting va' nok enklare før, tror hun.

Førterande

Bjørn hever glasset.

— Va' vinen sterk nok?

Eli Kari innrømmer at hun har smakt sterkere. Og de aller sterkeste minnene har hun fra det hjemmelagede slaget.

— Eg drakk meg sjuk på ein Bailey vi prøvde å lage på Osterøy ein gong. Oppi den var det O'boy, mjelk og heimebrent.

Plutselig fyller et helt cruiseskip vinduet i den lille fyrhus-stuen.

Den hvite, opplyste luksusdoningen stryker svabergene på Hellisøy og mastetoppen til «Server».

— Tenk å sitja dar nere i maste og gaule forgjeves når sleke berre fer føbi. Da hadde rett og slett vore førterande.

Roar Christiansen
Roar Christiansen
Roar Christiansen
Roar Christiansen
Roar Christiansen