Da redningsmannskapet hadde boret de tre små hullene, dikterte redningsleder Leif Linde spørsmålene på lappene de sendte til filippinerne på innsiden. En annen redningsmann hjalp til med å skrive på engelsk.

— Svarene vi fikk på lappene var klare. De laget også en tegning som gjorde at vi kunne skjære oss gjennom på rett sted, forteller Linde.

Science fiction

— Det var som science fiction, sier lederen av redningsdykkertjenesten til Bergen Brannvesen. har nettopp vært en ny tur ute ved havaristen «Rocknes».

— Det har vært voldsomt hektisk, sier han.

Voldsomt og uvirkelig.

Linde fikk seg en times søvn fra klokken seks til syv på morgenkvisten i går. Før det hadde han holdt det gående helt siden klokken 16.45 mandag

— Vi måtte tenkte kjapt, sier Linde om det som skjedde ute på skroget.

— I de utroligste situasjoner finner du de utroligste løsningene, sier han.

Det var Linde og resten av redningsmannskapet som kom på ideen med lappene. Han understreker sterkt at hele operasjonen var et lagspill.

— Det var et fantastisk lagspill, et utrolig samarbeid. Mellom politiet, dykkerfirmaet, Sjøforsvaret, Sivilforsvaret, Røde Kors, ja, alle som var med, mellom redningsinstansene og det sivile apparatet, poengterer han.

Kommunikasjonen med lappene var sentral i arbeidet med å få ut de tre fortvilte filippinske sjømennene som befant seg i en luftlomme i maskinrommet.

— Uten disse lappene med informasjon fra det filippinske mannskapet hadde det blitt forferdelig vanskelig å ta avgjørelsen med å skjære seg gjennom. Da hadde ting skjedd på måfå, forklarer Linde.

Holdt psykisk oppe

De avgjørende svarene fra mannskapet som var innesperret kom raskt, de var skrevet på lappenes bakside.

— Lappene hadde et praktisk aspekt. Vi måtte vite at vi ikke gjorde noe galt, hvor mange de var, hvor store skadene var, hvor mye vann der var, om tette skott. Kontakten gjennom lappene var viktig også for å holde dem psykisk oppe, poengterer redningslederen.

Den siste lappen Linde og redningsmannskapet mottok var mer dramatisk enn alle andre: «PLS MAKE FAST MY COY DIEING». Filippinerne varslet om at en av dem var døende.

— Den første som kom opp, var etter forholdene i god form, mens de to andre var medtatte og nedkjølte.

Leif Linde er en garvet redningsmann, men opplevelsene i Vatlestraumen gjorde sterkt inntrykk på ham. Spesielt det å få ut de tre filippinerne i live ga redningsmannskapet mye.

— Da fikk vi en utladning, forteller Linde.

Vil sitte i en stund

Mye arbeid gjenstår og hendelsene vil sette spor.

— Ikke sånn at opplevelsene er et problem, men det er spesielt med slike svære redningsaksjoner. Dette her kommer nok til å sitte i en stund, men det gir mye å være med på dette også, påpeker han.

Leif Linde forteller at de største utfordringene var å sortere informasjon fra de involverte i redningsoperasjonen - og velge de beste løsningene, de beste ideene. Samtidig var det viktig å sørge for at skipet ikke ble destabilisert under redningsarbeidet.

Han er fornøyd med innsatsen.

— Det skal mye til å finne et redningsarbeid som fungerer bedre enn dette gjorde, mener han.

p/>

UVIRKELIG. Redningsleder Leif Linde opplevde havariet i Vatlestraumen som uvirkelig. - Det var som science fiction, sier han. Lederen av Brannvesenets redningsdykkertjeneste karakteriserer redningsoperasjonen som et «fantastisk lagspill».
LAPPENE: Her er to av lappene fra det filippinske mannskapet som var innesperret i maskinrommet. Den ene forklarer hvor redningsmannskapet kan skjære seg gjennom, den andre ber redningsmennene om å skynde seg, fordi en av filippinerne holder på å dø ...<