ARNE SELLÆG

Siden har det vært dørgende stille om det vesle landet inneklemt på den indokinesiske halvøyen. Landet har vært mer eller mindre glemt, mens nabostatene Vietnam, Kambodsja og Myanmar (tidligere Burma), og for ikke å snakke om Thailand, titt og ofte er å finne i avisoverskriftene.

Nå skal fattige Laos ut av glemselen. Turister ønskes velkommen. Landet har åpnet sine grenser etter å ha vært mer eller mindre et lukket land siden 1975 da Pathet Lao og kommunistene overtok.

På Unescos liste

Luang Prabang, den nest største byen i Laos med snaut 50.000 innbyggere, er blitt landets første og fremste turistmål. Ikke så merkelig ettersom byen kom med på Unescos berømte verdensarvliste i 1995. Å havne på den listen er oftest jevngodt med en skikkelig turiststrøm, men ennå har ikke turiststrømmen blitt plagsomt stor.

Luang Prabang er en idyllisk by med typisk gammel småhusbebyggelse. Byen er såpass liten at man lett kan vandre gjennom byen til fots, eller bruke noen av de populære tuk-tuk-drosjene. Det er motorsykler med tilhenger bak med plass for fire passasjerer, og der prisen for en kjøretur er en US-dollar, eller syv kroner per person. Større biler og busser er bannlyst i sentrum av byen. Dermed blir straks idyllen og harmonien en annen. Hordene med mopeder og skutere som fullstendig dominerer bybildet i mange storbyer i Sørøst-Asia, mangler her – selv om de selvsagt finnes.

Særpreget i behold

Når akkurat denne byen er blitt en turistmagnet, så skyldes det at den har bevart mye av sin opprinnelige arkitektur der den strekker seg langs bredden av den enorme Mekongfloden, verdens niende lengste elv. Her holdt de gamle Laos-kongene til, og kongepalasset som i dag er museum og tilgjengelig for alle, er sjarmerende, men langt fra prangende. Meget godt bevarte buddhatempler er det mange av, og de fleste kan besøkes. Ikke minst er Luang Prabang en by uten særlig støy og bråk. Tempoet er sånn passe. Som turist føler du deg velkommen.

Selv om Laos regnes som et av de fattigste land i verden, bærer ikke hverdagen i Luang Prabang spesielt preg av det. Det er stort sett velholdte hus, og rene gater, i hvert fall i sentrum av byen. Hoteller og restauranter holder god standard. Ikke minst er det utrolig billig. Du får en god middag for 20 kroner, og en flaske godt, laotisk øl for et par kroner. US-dollar kan du bruke overalt.

Satser på turisme

Det er bare åtte år siden myndighetene i landet åpnet for turistene, og etter hvert har reiseliv blitt et satsingsområde for regjeringen. Allerede i dag er reiselivet landets nest største inntektskilde. I fjor besøkte 1,6 millioner turister – blant dem drøyt 2000 nordmenn – landet som har snaue syv millioner innbyggere. I år er målet to millioner turister. De fleste kommer fra andre land i Asia, som nabolandene Thailand og Kina, men det er også en god del europeere der. Foreløpig virker det som det er ryggsekkturistene som er i flertall. Det er oftest de som først finner frem til nye reisemål.

I Luang Prabang er det over 200 gjestehus, mens det er vel 20 hoteller. Det tyder på at ryggsekkturistene som ikke er mest nøye med standarden, er i flertall. Nå er det er sagt, holdt både hoteller og restauranter vi besøkte, et høyt nivå, og dyrt er det som nevnt ikke.

Attraktiv solnedgang

At Luang Prabang er i ferd med å bli en betydelig turistby, fikk vi bekreftet da vi gikk for å se solnedgangen fra et buddhatempel som ligger på en høyde midt i byen. Der krydde det av turister.

Rett nedenfor tempelåsen fant vi byens såkalte nattmarked. I skinnet fra små lamper satt jentene på huk i lange rekker bortover hovedgaten der de solgte silkeskjerf, tøfler, leker, T-skjorter og en rekke andre silkeprodukter. Smilende og vennlige, og langt fra så påtrengende som selgere man møter i mange andre turistland.

Flaggermus til middag

Mer spennende var det å oppsøke markedet tidlig om morgenen. Allerede ved sjutiden var gaten fylt av bønder og alskens kjøpmenn som solgte matvarer av de underligste slag. Her kunne vi få kjøpt alt fra stekte rotter og flaggermus (!) til levende frosker som strevde for å komme ut av fangenskapet ved fortauskanten; truser og sokker.

Da hadde vi tidligere på morgenen vært ute og bidratt med vårt til at byens mange buddhistmunker hadde fått sitt daglige brød. Hver morgen ved daggry går hundrevis av munker helt ned i tiårsalderen rundturer i byen med korger der folk legger igjen mat, hovedsakelig ris, frukt og grønnsaker. Naturlig nok er det lokalbefolkningen som er de største bidragsyterne, men også turistene kjøper mat fra ivrige torghandlere for å putte i kurvene til munkene.

På Mekong

Mekongfloden er Sørøst-Asias mektigste elv der den renner fra Tibet i nord og ut ved Ho Chi Minh-byen i sør. Syv land passerer den på vei mot havet. Luang Prabang ligger 2500 km fra utløpet, men elven er seilbar så langt oppe.

Båttur på Mekong hører derfor med. Smale og enkle båter fører turistene oppover elven de 35 km til klippetemplet Pak Ou der folk gjennom tidene har plassert hundrevis av små og store buddhafigurer.

Hjemmebrent på ris

Vi var også innom landsbyen Ban Muang Keo der det ble servert hjemmelaget risbrennevin. Det enkle brenneriet lå til åpen skue, mens småunger, smågriser og høner fløy omkring mellom beina på deg. Utenfor annethvert hus i den lille landsbyen satt kvinnene og vevde skjerf og andre tekstiler i silke – selvsagt til salgs. Parabolantennene på hustakene vitnet om at befolkningen langt fra levde noen isolert tilværelse.

Laos er et tropeland preget av fjell og dype daler, og der jungelen står tett. Beste tid for å besøke landet er fra oktober til mars. Da er temperaturen mellom 20 og 30 grader. I den andre delen av året er det regntid og dermed langt mindre behagelig klima, både varmere og fuktigere. Kommunikasjonene i landet er dårlig utbygd. Laos mangler helt jernbane, og veiene er heller ikke all verden. Mekong og fly er de viktigste kommunikasjonsmidlene. Prisene er imidlertid svært lave sett med norske øyne, folk er vennlige og serviceinnstilt, og samfunnstempoet behagelig, i hvert fall der vi var i Luang Prabang. Er man i Sørøst-Asia er Laos utvilsomt verd et besøk, et land som ennå har bevart noe av sin jomfruelighet.

Adresseavisen/Bergens Tidende

ARNE SELLÆG
ARNE SELLÆG
ARNE SELLÆG
ARNE SELLÆG
ARNE SELLÆG
ARNE SELLÆG